Cilla og Nina paa eventyr!

Vi har plassert oss nede ved elvebredden. Som selskap har vi en pensjonist som er ute for å prøve fiskelykken. Hver centimeter av kroppene våre er omhyggelig smurt med 30+, da solen som vanlig følger oss. Sistnevnte fungerer som et slags tema for stedet. Foruten at den tilsynelatende alltid skinner der oppe, tilogmed når regnet styrter ned og enhver stakkar blir våt til skinnet, finnes den i alt vi ser. De små husene her langs elveområdet ligger alle badet i lyset, liksom på hellig vis. Barna som løper skrattende forbi, fremviser alle en glød lik den du kun kan få ved å bygge sandslott under solen time etter time. Vannflaskene ved vår side er fylt til randen, delvis med vann og delvis med alt lyset som lekent spiller over vannflaten og strømmer opp, opp mot korken og ut. Selv i den gamle fiskeren har solen tatt bosted. Han smiler varmt til oss, spør om vi er søstre og ber oss holde sammen. Godheten kan ikke være annet enn et barn av alt dette lyset.
Det eneste som skiller oss fra vannet, er morkent tre, formet som en brygge. Under oss slår vannet sakte mot steinene. Bølgene følger en jevn rytme, innimellom avbrutt av et temposkifte da en eller annen båt putrer forbi. Noen barn leker på en brygge lenger bort. De hiver kroppene ut i vannet og hyler henrykt da de igjen når overflaten. Den svært så tette varmen får oss til å lure på om vi ikke snart skal gjøre det samme.
-Se! sier en av oss og peker. Den andre følger retningen og ser horder av fisk svømme i vannet under oss. De er små, flate, runde, dekket av et sebralignende mønster, svart og hvit.

Siden er det kveld. Før mørkets frembrudd har vi passet på å flytte oss de få meterne vi må gjennom, før vi er hjemme. Til tross for klokkens stadige fremtog er varmen ennå svært så nær, så vi lar døren og vinduet stå åpne. Ute på sofaen i stuen sover en mann. Vi kjenner ham ikke, men han smiler alltid til oss. Alle smiler her.
Ved vasken finnes et vindu. Under tannpussen kikker vi ut og opp. Månen lyser mot oss, og minner oss om tiden som går. Det er ikke engang samme måne dere der hjemme ser, slik går tiden. Dere ser heller ikke palmene eller hører suset i vinden.
Godt vi alle kan oppleve ting gjennom hverandre.
Se denne verden gjennom oss. Kjenn sollyset gjennom ordene våre. Føl menneskenes varme av hendelsene vi beskriver.
Vit om vår glede da dere leser dette.

Det er kveld i Australia og mørket har senket seg over Noosa. Som nevnt innledningsvis har regnet rammet oss. I to hele dager har paraplyen vært vår beste venn, og plastponchoene vi måtte investere i, henger til tørk her ved vår side.

I skrivende stund pågår noe max spennende. Cilla flyr solo i aften, da Nina..(hold dere fast!)..er ute og flyr med blokk og fat. Jepp, hun gjennomgår i dette øyeblikk den store ildprøven. Hvis hun gjør det bra, kan hun heretter smykke seg med tittelen Servitør. Gjør hun det dårlig....vel, det alternativet velger vi kjapt å ikke fokusere på!
Personlig er jeg spent. Og det var jammen meg Ninen også, før hun tok på smilet og satte kursen for RAC On the river, som den aktuelle restauranten heter.

Forruten regn og ildprøver, har vi opplevd følgende siden sist:

Med julen vel overstått der hjemme, lurer dere kanskje på hvordan vår julefeiring gikk for seg. Vel, her i Noosa kom og gikk juleaften uten særlig glam og glitter. Med unntak av Lifeguardene med nisselue som kastet smågodt-poser til oss da.
Men bortsett fra den manglende julestemningen var det en herlig dag. Vi benyttet oss av hostelets gratise kayakk-tilbud og padlet ivei. Innen vi så oss ferdig med utflukten hadde vi både solt oss, lagd sandslott ( med stor vollgrav) og badet.
Selve juleAFTEN tok vi en tur til en lokal restautant. Vi allierte oss med to Stavanger-jenter + en aussieredneck (som hadde noe på gang med den ene Stavanger-jenta) og satte kursen for maten. Noe spareribbs og en burger senere, så vi oss fornøyd med dagen, kjøpte en is til hjemveien og hoppa på Shuttlebussen til hostelet. Det var vår jul

Andre juledag gikk turen til Steve Irwins dyrepark. Også kjent som Australian Zoo. Her i Australia er Steve Irwin, eller The Crocodilehunter, en meget kjent mann. Hjemme i Norge, vil jeg tro hans fanskare (les: de som aner hvem han er) er hakket mer selektiv.
Kort fortalt er han er skikkelig jungelmann, som har levd blant dyrene hele sitt liv og fanget masse krokodiller og andre skumlinger. Han overlevde dem alle, inntil han støtte på en spesielt hissig fisk, og døde for bare noen måneder siden.
I The Crocodilehunters park hadde vi en finfin dag. Vi fikk noen kjempefine bilder av diverse dyr. Kjempeskilpadder, kameler (eller var det dromedarer..? Hva var forskjellen der igjen...?), Wombater (ser ut som kjempemarsvin og er meget utbredt her til lands), tigrer, slanger, koalaer, kenguruer og masse fargerike fugler, for å nevne noen.

Tredje juledag var dagen for å oppleve Paradis (Paradis med stor P), nærmere bestemt Frasier Island. Sistnevnte er kjent som verdens største sandøy, og inneholder angivelig mer sand enn Saharaørkenen. På øya finnes 200 innsjøer, hvorav den mest kjente, Lake Mackenzie, er oppført på listen over verdens syv mest atraktive steder å bade. Store deler av øya er dekket av frodig regnskog som inneholder ekte Tarzan-svinge-seg-i-trærne-dingser, og dessuten noen av Australias mest giftige slanger og edderkopper, fete som fy og hårete som Ingar Helge Gimles bryst.
Dessverre ble vår opplevelse av Paradiset noe ulik det vi forventet...
Uflaks nr 1:
Vi staret dagen med et hyl da vi innså at det var fem minutter til bussen gikk. Til tross for to vekkerklokker pluss Ninas trofaste evne til å komme seg opp og igang om morgenen (Cillas ståopp”evner” nevnes med vilje ikke) hadde vi altså klart å forsove oss.
Vi beina avgårde til bussen. Dusjing og lignende luksus kunne vi glemme. Var så vidt vi fikk tømt blæra. Etter pusting og pesing rakk vi faktisk bussen.
Men kun fordi den (også) var forsinket.
Uflaks nr 2:
Hele to ferjer måtte vi benytte oss av for å nå vårt mål. Halveis over vannet på ferje nr 2, fant sjåføren vår ut at bilen ikke ville starte. Dette førte, kort fortalt, til store forsinkelser. Hvilket igjen førte til at da vi endelig fikk fart på motoren og ankom stedet vi skulle spise på, fikk vi satans dårlig tid og fikk såvidt opplevd Paradiset. Eller ”Paradiset”. Se Uflaks nr 3.
Uflaks nr 3:
Det såkalte Paradiset var ikke noe Paradis. Det var iallfall svært vanskelig å få øye på gjennom alt regnet. Vi kunne såvidt skimte noe som lignet en nydelig strand, men regnet var absoutt et hinder, for å si det pent. For å si det stygt: Det pokkers regnet tok faen meg kaka!

Dett var dette for denne gang. Adios og hepp hepp fra Cillnin.
Suss og smask.

ps: En stor GRATULERER MED DAGEN til min pappa Klaus, som har bursdag i dag! Håper du har en kjempefin dag, pappa ! =)

Etter noen svette dager i Malaysia og halvannen uke i storbyen Sydney, bestemte vi oss for å forflytte oss oppover Australias kyst. Nokså tilfeldigvis havnet vi i Noosa (For de spesielt stedsinteresserte kan vi anbefalle denne nettsiden: http://www.noosaeguide.com/).

Vi bor på et ålreit hostel proppet med hyggelige Australiere. Noe som forøvrig er en rettferdig betegnelse på deres rase som helhet. Alle kaller oss "Mate", "Love" eller "Friend" når de snakker til oss, og er forøvrig herlig imøtekommende og hjelpsomme. De får oss kort sagt til å føle oss hjemme her!

Å komme seg bort fra Sydney var et meget godt valg. Her er det mye varmere enn i storbyen. Vi tusler rundt i bikini og små shortser og slenger på Faktor 30 annenhver time.
Dagene fyller vi med diverse aktiviteter, som kayakkpadling, marked-tusling, ligging på stranda eller rusleturer i Noosa Nationalpark.
I sistnevnte hadde vi en storslått opplevelse her om dagen.
Det må straks rapporteres at Cilla er forelsket. Den utkårede heter Kjell og er en liten grå koalabjørn med pjuskepels på ørene. Cillnin og vår bodyguard/reisekompanjong Jonas gikk stille og rolig bortover en sti i Nasjonalparken. Vi hadde hørt rykte om at det var muligheter for å spotte en koala eller to, så vi levde altså i håpet. Men da fakta forteller at koalabjørner sover 20 timer i døgnet, og da befinner seg godt gjemt høyt oppe i trærne, hadde vi ikke forventet det som skjedde!
Jeg (Cilla) gikk først på stien, da det plutselig knaket i buskene og Kjell humpet frem. I stor ærefrykt ble vi alle tre stående og stirre.
Kjell var nydelig!!
Minnet om ham vil vi alltid bære med oss

I morgen er det som kjent juleaften. Da skal vi tenke hardt på dere der hjemme. Her er det dessverre dårlig med julestemning. Et par nisseluer på toppen av bikiniene gjør liksom ikke susen, når man hele sitt liv har vokst opp med faste juletradisjoner basert på norsk kultur og ikke minst snø. Snø og kulde og VINTER!
Det er ikke jul om sommeren, holder vi oss til.
Vi tar det heller igjen i julene som kommer i åra fremover.
Men vi tenker på dere der hjemme, samlet rundt ribbene og kransekakene. Måtte dere alle få en herlig juletid!

Avslutningsvis må vi få med at vi STORTRIVES.
De hvite strendene, det azurblå vannet, det yrende dyrelivet, de mange nye hyggelige bekjentskapene, varmen fra solen og det generelt spennende livet passer oss utmerket!
Håper dere alle har det like bra som oss.

Med hilsen og kjærlighet fra de to reisende.

GOD JUL

Etter litt forvirringstid, er vi endelig i gang med en slags blogg! Vaart haap er at med tiden skal dette bli et vindu for dere der hjemme (inn i vaar intet mindre enn fabelaktige reiseverden), og siden et minne for oss.

Vi startet som kjent vaar ferd i Malaysia, naermere bestemt, Kuala Lumpur. Etter en pokker saa lang reise (enkelte av oss felte til og med taarer, saa lang var den), kom vi endelig frem til vaart bookede hotell (Aa ha forhaandsbooket bosted er en luksus, som vi naa, i skrivende stund, har laert aa sette stor pris paa). Hotellet saa rimelig(!) aalreit ut paa innsiden, hvis vi oversaa mökka. Overalt fartet det smaa malaysere med morsomme silkeuniformer og nisseluer som cherry paa kaka. Tross daarlig engelsk fra begge parter (......vi levde i haapet om at det kom til aa komme seg..), klarte vi aa stotre oss frem til forstaaelse for vaare diverse behov (haandkler, veibeskrivelse til maten, ny rull med diddelidopapir og ikke minst finurlige spørsmål som: Spiser dere katt og hund her?)

Her passer det seg aa nevne det vi glemte innledningsvis: Dette er jo paa langt naer ikke bare Nina og Cillas reise. Fra förste stund (naermere bestemt flybussen paa Gardermoen) har vi hengt sammen med Jonas og Maria, vaare nye venner og reisekompanjonger.

Kort info om nykommlingene:
Jonas Jensen (25? han er selv litt usikker paa om han har fylt 25 eller ei). Kommer opprinnelig fra Baerum, men har bodd diverse steder. Jonas er utdannet baker, og er forövrig en pokker saa koselig kar.

Maria (Magdalena, som vi liker aa kalle henne i disse julete tider) Eriksen (29).
Maria kommer fra en liten öy utenfor Alta. En öy som har forblitt navnlös siden bekjentskap ble stiftet. Hvilket igjen har fört til at vi innimellom betegner Magdalena som ...Alta!!
Maria er i tillegg til aa vaere en herlig krabat, en ekte bonde.

Videre rapport maa fölge, da vi dessverre er sluppet opp for internettminutter. De svina krever oss da for $2, som vi ikke har tenkt aa gi dem. Ikke denne gang, i allefall..
Naa skal derimot mat prioriteres da Nina holder paa aa gaa opp i liminga. Det er tross alt hele en halv time siden siste matbit forsvant den veien.

Ullvorta (som vi først trodde var den korrekte oversettelsen av navnet til butikken Woolworth, som den heter lokalt), here we come!

Over og ut. Fortsettelse pluss bilder fölger.

Vi savner dere, kjaere familie og venner.
Hepp fra Nina og Cilla!