Cilla og Nina paa eventyr!

Solnedgangen i Noosa. Fin kveldstur paa en av vaare siste dager i Noosa.

Her ser dere Nina og vaar selverklaerte storebror Nick. Han var vaar kollega paa hostelet i Noosa og tok godt vare paa oss. Nick, we miss you!

Vi vet aa kjoere pilot paa konsert (og ja, Nina har noe i leppa... muhihihi..)

Cilla koser seg med en mango frappe.

Temperaturen måler gode 32 grader og vi svetter oss gjennom livet. Dette blir, som overskriften forteller, siste rapport fra Noosa, da vi endelig har bestemt oss for å forlate dette herlige stedet. Herlig er vel og bra, men mr Rastløshet er også med i sekken. Dessuten har nå sjefens datter Brittany vendt tilbake fra sin Bali-ferie og krevd tilbake sine timer i resepsjonen. Med andre ord: Vi må finne våre lønningskonvolutter et annet sted.
Konklusjon: Vi setter oss på Premier-bussen til Byron Bay på torsdag, med en natts opphold i Brisbane på veien.
Skal bli godt å pakke sekken og seile mot nye eventyr.
Vi sliter nemlig litt med følelsen av å bli forlatt. Vi stifter stadig nye bekjentskaper med diverse, og ender alltid opp med å si farvel raskere enn vi liker. Slik er nå engang backpackerlivet. Men vi er likevel lei av å alltid henge savnende igjen bak. Vi vil reise videre vi også.
Så da blir det sånn! Vi har luften under vingene og tannbørsten (og seffern alt det andre vi anser som viktig) i sekken.

Så over til en artig (?) beretning. Artig for noen kanskje.
Artig for Cilla? Neppe.
In the name of making money, kastet lille Cill seg på en mulighet forrige uke. En hyggelig dame ved navn Robin ringte hostelets resepsjon og søkte plukkere, nærmere bestemt Drue-plukkere.
Robin og mannen hennes eier et Winery (sted som dyrker druer og lager vin av de) som ligger en halvtimes busstur herifra. Jeg fikk beskjed om å gå på bussen fra William Street (som er den gaten vi bor i) klokken seks om morgenen og reise til Eumundi, hvor Robin skulle plukke meg opp. Som fortalt, så gjort.
Nedlesset med solkrem sto jeg trøtt og jævlig på Eumundi holdeplass 06.25 tirsdag morgen og så en shabby pick-up komme mot meg. Robin viste seg å være en snill, hvithåret dame med ben (druestilker?) i nesen. Hun kjørte meg opp på en topp og viste meg familiens stolthet: Eumundi Winery. Der oppe ble jeg presentert for mine medplukkere: Liz og John, et hyggelig vennepar fra bondesiden av Australia. Det var flere plukkere der, men disse to skulle være mine nærmeste medarbeidere.
Halvannen time senere trodde jeg alvorlig talt min siste time var kommet.
Til forveksling fra de sedvanlige 32 gradene vi vanligvis har, hadde tempen denne dagen bestemt seg for å krype tre opp, og lå på 35 grader, og i ettertid har jeg dette fantastisk komiske, tragiske bildet av meg selv i åkeren.
Med svetten silende, druesaft over hele meg, klippern i hånda, insekter krypende frem fra Gud vet hvor og et hav av tårer (fordi all svetten gjorde at solkremen fant veien til øynene mine og mishandlet de brutalt), sto jeg der i åkern. Og selv om jeg (alvorlig talt!) trodde jeg skulle stryke med, må jeg berette at jeg var fylt av pur lykke og frihetsfølelse. Det var noe med back-to-nature-følelsen og den søte drueduften i lufta som gjorde eksistensen fullkommen på magisk vis.

Fult så lykkelig var jeg ikke dagen etter, da jeg våknet opp med dundrende hodepine og, ble det bekreftet etter en tur til legen, 39 i feber.
Dommen lød: Halsbetennelse, og jeg ble sendt hjem med en ukes antibiotikakur. Intet nytt under solen der. Antibiotikaen er min venn!

Hva surfing angår er vi blitt meget drevne.
Haha, bare tulla. Vi suger. Men vi prøver!
Her på hostelet har alle gjestene mulighet til å låne surfebrett gratis. En kjapp busstur med Courtesybussen og vi ankommer stranda.
Å surfe er utrolig gøy. Vi padler rundt og venter på den riktige bølgen. Når den endelig kommer bakfra, løfter deg opp og lar deg fly avgårde, er det en fantastisk følelse. Vi har til dags dato ennå ikke klart å reise oss helt opp på brettet, men vi jobber med saken med friskt mot. Og forøvrig tumler vi rundt i bølgene og ler oss ihjel.
Vi venter med spenning på den dagen vi klarer å ri en bølge på aussie-vis! Så får vi heller se bort ifra brennmanetene som har det med å angripe. De er mange, de er blå av farve og de gjør at det svir som bare pokker. Heldigvis står de snille lifeguardene klare med is og støtte.

I morgen har vi vært ute i verden i to måneder Fire igjen!

Vi savner dere alle sammen. Tilogmed snøen og vinteren savner vi litt i ny og ne.
Men bare litt!

Hilsen og sollys fra

Nina og Cilla

Gratulerer med dagen til min herlige Marte som blir hele 22 i dag !

Kvelden har atter en gang senket seg over Noosa. I dag har undertegnede med reisekompanjong tilbrakt sin fridag på stranden sammen med våre to nye tyske venner Gregor og Max. I skrivende stund søker vi ly for regnet som (som alltid) kom som julekvelden på kjerringa, og dessuten i massive mengder. Regntiden, da veit du!
Forøvrig holder vi på å vise våre tyske venner bilder fra vårt liv sammen, også kjent som: Vår tid på Romerike Folkehøgskole. Vår kjære kjære skole =)

Ellers kommer og går dagene her i Noosa uten særlig stor ståhei. Vi jobber nå begge i resepsjonen her på hostelet (se bilde med vår kjernekar av en sjef), og trives stort med det. Vi har for øyeblikket litt vel lite timer, og pengemangelen puster oss i nakken. Men som de fødte opptimistene vi er, tar vi det for god fisk at det ordner seg på et vis...

Når vi snakker hverdag (og fisk), hører en liten matrapport med. I den forbindelse ønsker vi å få rette en stor offentlig takk til våre foreldre som har sørget for en variert middagsmeny i alle år. Grunnet økonomiske aspekter erfarer vi nå nemlig hvordan det er å spise samme rett (minst) fire dager på rad.
Med andre ord: Vi går på Vorta en dag i uka, kjøper inn to typer middagsmat, type: nok til tre-fire dager, og gaffler samme rett i dagevis. Fishfingers er foreløpig den stolte rekordbæreren med sine 7 dager i strekk.
Man! Som vi er lei av disse pinnene.

Vi ønsker også å raportere om vårt møte med diverse nye venner. Kveldene tilbringes ofte over en kortstokk eller bare med en prat, med folk fra diverse nasjoner. Representanter fra alt fra Canada til Chile, Japan og Finland dukker opp.
Vi har dessuten nylig opplevd æren av å bli guidet rundt av en ekte aussie. Vår nye vaskeekte aussie-venn går under navnet Mark og dumpet inn i våre liv en solfylt dag denne uken. Etter en obligatorisk tur på brygga (vi var akkurat ferdig på jobb, heite og svette), tok han oss med på en liten cruise i sin råfete Cabriolet (med taket nede). Han viste oss deler av Noosa vi dittil hadde gått glipp av og fortalte og pekte, til vår store begeistring. Etterpå toppet vi seansen med is og vin.

Så til sist en værrapport:

Hot, hot, hot!!

Smask og dask,

Nineskha og Cilleshka

Her ser dere oss med vår bamsete sjef Tony. Han er god som dagen er lang og ler like mye som oss

Cillen i solen

Ninus på brygga

Vannmelon nytes aller best på gulvet

Vi to!

Her er vi godt i gang med kenguruklapping

Noosa National Park

Denne karen snubla vi over i dyreparken. Hans avslappede ytre staar i stil med resten av Australias fremtoning. Ikke saa vaerst aa klappe paa heller.

Noosa National Park

I motsetnig til forrige innlegg, har vi naa ingen "store" begivenheter aa rapportere om. Det kan kort forklares med at hverdagen har satt inn her i Noosa. Jonas har forlatt oss til fordel for sin bakerjobb i Sydney, og vi er ogsaa omsider begge i gang paa arbeidsmarkedet. Nina sjonglerer fortsatt tallerkener paa Rac, og Cilla har blitt det nyeste tilskuddet i staben her paa Noosa Backpackers Resort.
Her staar jeg dagen lang i resepsjonen med et bredt smil og en smule spraakangst. Ja, som dere har kanskje har tenkt dere frem til, alt foregaar paa engelsk her. Og tross iherdig studering av baade Beverly Hills og Friends, kommer spraakevnene noen ganger til kort. Men jeg gestikulerer og veiver og faar det til paa et vis.
For aa oppsumere er det en kjempeaalreit jobb, hovedsakelig paa grunn av de mange herlige ansatte.
Kan ikke faa sagt det nok, de er saa fantastisk koselige her.

Fritiden innimellom tilbringer vi gjerne nede ved vannet. Der finner du oss enten med nesen i en bok, med mat i hendene eller med blikket festet paa alt det spektakulaere som omgir oss. Varmen slaar stadig rekorder, saa innimellom finner du oss ikke i det hele tatt. Da er vi under vann, nemlig

Er vi ikke paa jobb eller nede ved vannet, er vi som regel aa finne paa Vorta ( "Vorta" er slang for "Woolworth". Australiernes slangnavn paa butikken er "Wollies", men vi vikingavstammere er da ikke snauere enn at vi skaper vaar egen slang). Der handler vi inn alt vi behoever, alt fra solkrem til vannmelon, fishfingers og pantyliners ("truseinnlegg", direkte oversatt, for de som befinner seg paa samme uvitenhetsstadium som vi gjorde da vi kom... Hva pokker heter truseinnlegg paa engelsk??) Vorta er vaar foelgesvenn i tykt og tynt.

Dett var dett for denne gang.
Og skulle dere etter aa ha lest Broedteksten oever her, vaere i tvil:
Vi savner dere noe veldig vi ogsaa!

Og til pusene vaare som desverre er for uinnteligente til aa forstaa ord:

Gi dem en gigantisk suss fra oss.
Pusen og Mira: Dere murrer i vaare hjerter =)

Ninen og Cillen

Ps: Slue som vi er, akter vi herved aa benytte oss av denne kanalen og gjoere litt reklame.
Det dreier seg om en roman, nemlig "Vindens Skygge". Vi fikk rasket med oss pocketversjonen fra hylla paa Gardermoen, paa vei til gaten. Historien leder deg inn i en spiral av spenning og engasjement. Den tok pusten fra meg mer enn en gang. Og Nina er godt i gang med herligheten i skrivende stund.
Kjaere dere, les den!

Psps: En stor GRATULERER MED DAGEN til lillebror Simen, som hadde dagen sin 8 Januar. Hipp Hipp Hurra!

Nabolaget vaart.