Australia

Etter nesten tre hele uker i Byron Bay satte vi oss på en buss og fartet nedover kysten til neste Backpacker-sted. Coffs Harbour er navnet og vi har alt vært her i halvannen uke. Tiden lar som vanlig ikke vente på seg.
Hver dag starter vi med en to timers vaskerunde av hostelets resepsjon, trapper, tv-rom, oppholdsrom, vinduer, bad x 2, gang og gjesterom. Vi vasker for free accommodation, det vil si: Vi bor her gratis. Vaskingen synes innimellom noe slitsom, særlig da vi må opp tidlig hver morgen. Men som regel går det lett og vi nyter å ha resten av dagen fri og mindre presset økonomi-situasjon.
Vår nye venn Mike har tatt på seg å lære oss å surfe mens vi er her. Bølgene her er tredobbelt så store som de som var i Noosa, så det er ingen lett oppgave. Men vi har det fantastisk moro mens vi prøver så godt vi kan. Vi har nå begge hatt suksess i det å stå oppreist på brettet og ”ride the wave”. Bølgene er virkelig høye som trær, så dere ville nok vært bra stolte hadde dere sett oss
Ellers skjer det ikke spesielt mye her i Coffs. Stedet er ganske så lite og veldig anonymt. Vi holder oss stort sett på hostelets eiendom (ved det lekre bassenget) eller på stranden 200 m bortover veien her, da det ikke er stort mer å ta seg til. Sosiale behov dekker vi ved å henge med de andre som jobber her (Mike, Heiko, Amanda, Hayley, Jörg, Christoph). De fleste andre som kommer hit blir bare en natt. Coffs Harbour er tydeligvis mer et sted man reiser igjennom, enn noe annet.

Det som imidlertid er meget positivt er at hostelet her er flunkende nytt og kjempefint. Hvilket selvfølgelig også bidrar til at det å vaske det går lett. Vi tenker med gru på hvordan det hadde vært å ha tilsvarende jobb på noen av de andre hostelene vi har vært innom, hvor møkk og mugg, kakkerlakker og gud vet hva har vært skvisa inn både her og der.
Likevel må vi satse beinhardt på å jobbe for free accommodation resten av vårt opphold her i Australia. De tre siste ukene blir det kun reising fra land til land. Og man trenger ikke sette seg i Einstein-modus for å fatte at det kan bli svære utgifter under slik farting.

I skrivende stund har vi lagt hjernene i bløt for å finne ut hvor turen går videre. På onsdag har vi vasket her i to uker, og på torsdag planlegger vi å stikker herifra. Våre mer opplagte fans (blogglesere) har kanskje merket seg at vi nå er på vei sydover (fra Noosa til Brisbane til Byron til Coffs). Hold på hatten, vi har nemlig bestemt oss for å snu!
Etter at vi ankom Coffs har vi merket en endring i været/temperaturen. Det går mot høst her i Australia, og tempen kan nå minne mer om norsk sommer enn hva vi har blitt skjemt bort med hittil. Fakta forteller at været blir kaldere og kaldere (d.v.s. minimum 20+) jo lenger syd du kommer, så vi rømmer opp igjen.
Dessuten: Vi må innrømme at vi savner Byron og vår rommie Chensa. So, Byron it is! Iallefall for to-tre dagers stopover før vi setter kursen for Surfers Paradise. Slik lyder planen.
Vi drar på torsdag.

Dikt om livet i Australia

Vi sitter her i sommersolen
og kjøler oss ned med en dipp i poolen
Varmen fra oven får huden til å ryke
Stadig ser vi tiden fyke
av sted mot mai og kjente trakter
Rett etter hurra hurra og nasjonale drakter
kommer vi hjem til alle dere
som vi alltid savner, stadig mere
Men ennå er vi her i solen og varmen
lyttende, søkende i reiselarmen
Vi har det så godt når vi er to
som i dette nydelige landet får bo
Vi nyter alt til siste trekk
til den dag vi må pakke vår sekk
og finne pass og flybillett
for å endelig komme hjem, lykkelig og inntrykksmett

Kyss og klem

B. Hørthe og W. Ackermann

ps

Vil vi gjerne benytte anledningen til å komme med en advarsel til våre jevngamle lesere.
Det later til at når vi nå er kommet over i tjueårene er vi putselig klarerte som verdige sjekkeobjekter for enkelte 60-åringer.
Cilla skvatt skrekkelig da den hyggelige eldre herremannen plutselig snakket om date og lurte på om hun kunne jive...
-Pappaen min kan karate, sa jeg og løp.

ds

Her har vi det skoy med tre tyske venner:
Heiko, Jörg og Christoph

Tradisjonen tro var det Cillus Popillus som sto for den feberhete tilstanden. Men etter fem mummiinspirerte dager i sengen, akter vi ikke dvele mer ved det. Frisk igjen, tjohei.
Det er aften i Byron Bay, og deres kjære barn/barnebarn/venner/naboer/bekjente (altså vi altså) har vært ute og feiret med en sterk en. Beach Hotel heter vårt lokale yndlingshangout. Der er musikken live og folket variert. Lokaliseringen er dessuten nær, så vi tilbringer mer enn gjerne vår tid til gyngende rytmer at The Beach Hotel. Dog Nina som regel velger å ikke gynge med. Hun er jo da som kjent ingen danseløve.

Av begivenheter den siste uken går det mye i madrassmønster-skildringer fra Cillas side. Heldigvis har Nina levd et hakket rikere liv. Hun har tilbrakt dagene med våre nye venner Chensa og Kathleen. De har festet på staden og laxa n’ på stranda på dagtid.
Den siste uken har vi dessuten hatt besøk av vår venn Nick fra Melbourne. Han er ikke egentlig fra Melbourne, da engelsk blod fyller årene hans. Men han har gjort som så mange andre og valgt seg til et studieår her i Australia. Vi stiftet bekjentskap med ham i Noosa, og ble glad da han ville ta turen og kose seg i Hippieville en ukes tid med oss.
Som sagt så gjort, og mye moro ble det.
Før krampa (eller febern om du vil) tok Cilla, rakk alle tre en dagsutflukt til et vel beryktet sted ved navn Nimbin. Med ”vel” menes da ”rikelig” og ikke ”bra”. Nimbin er et lite høl et par timers humpete vei herifra. Dit drar man kort og godt for å kjøpe seg Weed, eller Gress som det heter der hjemme. Weed i ren form, Weed i kakeform, Weed i hakket form, Weed i overflod! En spasertur langs hovedgaten i Nimbin gir deg den surrealistiske opplevelsen av horder av små, fete kjerringer som hvisker ”cookies, cookies, cookies” idet du passerer. Sentrum er bygd opp av barer og butikker med navn som Weed Bar og Hemp Market. Hører du imidlertid ordet ”TAXI” er det fare i annenmarsj. Da skal man droppe hva enn man holder på med og ligge lavt. Dette siste var direkte ordre fra vår vennlige, Cannabis-diggende guide. Han var ingen fremmed når det kom til rus generelt og fant det for godt å slå både en og to vitser underveis om sitt liv som ivrig rusende.
Bortsett fra det alvorlige rus-presset i Nimbins gater bestod turen av en stopp ved et fantastisk Waterfall. Det var 100 meter rett ned, og for de av oss som er velsignet med en smule høydeskrekk, sved det godt i magen. Forøvrig var det nok en fantatsisk gave fra naturen. Australia er så spekket av sistnevnte at vi blir rent bortskjemt.
Vi rundet av dagen med en liten skogsutflukt til huset til en hippievenn av vår hippieguide. Det var en rønne liggende langt fra det meste og de fleste, omgitt av frodig skog og ville planter. Rundt omkring i skogen hadde mannen pyntet opp med avrevende dukkehoder, gamle tv’er, naken kvinne-statuer og mye mer. Han serverte vannmelon og Macadamian-nuts og de som tidligere hadde slått til in the Weed-Street, benyttet anledningen til å fyre opp. Det var en mildt sagt pussig dag.

Hostelet vi bor på er ganske crappy, med en betjening som fortjener årets surhetsstempel og Den gyldne Ræva Service-medaljen. Men bortsett fra det stortrives vi her i Byron Bay. Som beskrevet sist er det et fantastisk mangfold ute i gatene, som vi setter stor pris på. Går du imidlertid den andre veien (ut fra hostelet altså), passerer gårdsplassen og kaver deg gjennom noe buskas til du finner en lysning, kommer du til stranden.
Og med dere som vårt vitne: Når du kommer deg gjennom bushen og ramler ut på andre siden, synet som møter deg er så spektaulært nydelig at både gisping og blunking forekommer for sikkert. Et steinkast fra hvor jeg sitter og skriver dette finnes det strand, strand, strand så langt øyet kan se. Azurblått vann strekker seg mil på mil utover og går i ett med himmelen et sted langt der fremme. Det er et syn for Guder. Og Gud Nina og Gud Cilla nyter det i fulle drag. Etter noen dager med vær av tvilsom karakter er solen atter en gang med oss, og (bare så dere vet det) vi begynner å bli pokker så brune.

Det som veier opp for hostelets crappy betjening er våre herlige romkammerater. Spesielt Chensa fra England har vunnet våre hjerter. Hun er en 18 år gammel jente som er ute i verden helt på egenhånd. Vi tilbringer dagene og kveldene sammen, på stranden, på utflukt til Vorta, på The Beach Hotel, på kino eller på rommet vårt her på hostelet. Noen kvelder samles vi i store gjenger på stranden og ser på Fire-show og har det utsøkt herlig. Det er Sommer med stor S. Det er Trivsel med stor T. Det er Utrolig med stor U. Og vi skulle så inderlig gjerne ha vist alle dere der hjemme alt dette vakre for våre føtter.
Takk Gud for Canon! Når vi kommer hjem blir det bildeshow for alle penga. Gled dere =)
Spesielt nydelig (både på film og ikke minst in real life) var soloppgangen vi bevitnet i sekstiden her en morgen, oppe ved lystårnet, stasjonert på Australias østligste punkt.

Trivsel til tross, vi har våre øyeblikk fylt med savn. Noen ganger går det i mennesker, andre ganger går det i mat.

En 10-punkts savneliste:

1. Familie, venner og puser.
2. Ultragrovt brød med leverpostei og brelett (Nina)
3. Knorr salat-dressing på pose (Cilla)
4. Toalett innenfor en viss standard
5. Å høre på høy selvvalgt musikk
6. Velfungerende sted å tilberede mat
7. Salt lakris
8. Mammas eggebiter (Nina)
9. Dusj med trofast varmvannsbeholdning og trykk
10. (Når sykdommen rammer) Mammas hånd på min feberhete panne (Cilla)

Kyss og klem

Nin og Cill

Sunrise Byron.

Her er oss og roomies´ene vaare Chensa (venstre) og Kathleen (hoeyre), paa favoritt hangout´en vaar The Beachy.

Fire show, moro!

Vi er inne i vår femte aften i Byron Bay. Men la oss begynne med begynnelsen på vår ferd.
Torsdag var altså dagen for avreise fra Noosa, stedet vi har tilbrakt de siste syv ukene av våre liv. Etter en to timers lang busstur ankom vi Brisbane. Etter innsjekking på hostelet (og et par døden-nær-opplevelser under tyngden av baggasjen vår), dro vi på byinspeksjon. I mangel på et bedre forslag startet vi med å innta lunsch på McDonaldsen vi hadde oppdaget på Transitsenteret på vei inn i byen. Der møtte vi syv uteliggere og tre fylliker, og bestemte oss kjapt for å stikke av. Det viste seg imidlertid at Brisbane som helhet hovedsaklig besto av møkk og trafikk. Vi konstaterte at det var en by uten sjel. Da Cilla i tillegg så en dø due nedskviset i asfalten og måtte stå i taxi-kø i tre kvarter for å rømme fra det traumatiske synet, var inntrykket jevnt over bedritent.
Tilværelsen så hakket lysere ut for Nina som raskt fant seg en Billabong-butikk å saumfare. Der inne stiftet vi bekjentskap med en fresh australier, som lurte på om vi ikke savnet snus.
Norge er altså beryktet for dette kreftfremkallende svineriet de selger på boks.. Interessant.

Samme kveld slengte vi $1-måltidet vårt i panna, også kjent som Pancake-mix, og inntok måltidet på hostelets uteområde. Der traff vi tilfeldigvis på to amerikanere vi ved en tidligere anledning hadde blitt kjent med i Noosaville. De introduserte oss for sine venner, og det hyggelige samværet var et faktum. Noen vinglass senere tok Nina en bytur, mens Cilla så seg fornøyd med opplevelser for dagen og tok med seg ”Vindens skygge” (Ja, jeg leser den en gang til jeg!) og fant sengen.

Dagen etter slengte vi oss selv og (de satans tunge) sekkene våre på bussen til BB, Byron Bay. Det var numererte plasser og vi ble uheldig nok plassert ved siden av en herremann som med milene mot BB skulle sørge for en av de skumleste opplevelsene vi har hatt hittil på turen. Mannen var veldig full og veldig agressiv. Han fordrev tiden med å banne høyt (så høyt at det forstyrret oss, men ikke så høyt at det forstyrret sjåføren som ville ført til bortvisning), bokse i setet foran seg, stirre fiendtlig på oss og tylle i seg noe fra en flaske ”godt” kamuflert i en brun bottleshop-pose. Smirnoff, etter korken å dømme. På armen hadde mannen tattovert en naken kvinne med sprikende ben og blottet kjønn, med et kvinnenavn og R.I.P. (Rest in peace) over. Forøvrig så han ut som om han trengte en dusj og et par liter såpe.
Det hele endte med at vi spurte sjåføren om vi fikk bytte plass.
Stakkars mann. Vi håper noen hjelper ham, tar hånd om livet hans og redder ham fra den skjebnen han er havnet i.

Vel fremme i Byron Bay fant vi hostelet vårt, Middle Reef Beach House. Der ble vi et par netter, før vi skiftet hostel til Backpackers Inn, hvor vi i skrivende stund befinner oss.
BB kan best beskrives med følgende ord: Hippier, party, mangfold og relaxed stemning.
Den stadig pågående festingen er vi ikke så fornøyd med. Det blir litt vel mye. Og vi har vel igrunn konstatert at vi begynner å komme oss etter den pubertale (les: mest festkåte) fasen av våre liv.
Ellers stortrives vi blant hippiene (ikke den typen som i sin tid skapte begrepet, men snarere vår tids versjon: Dreadlocks for alle penga) og i den avslappende atmosfæren.Gatene er fulle av organisk mat-cafeer, Fotografer din aura-boder, Massasje-rom og diverse spenstige butikker.
Planen fremover er (som vanlig) å prøve å finne arbeid. Vi holdt et øyeblikk på å bli flyers-girls på gaten, men fant i siste sekund ut at de ikke betaler med penger for jobben, men derimot med turer. Hva pokker? tenkte vi og rømte bula.
Vi er da ute etter cash, flybillettene er tross alt forhåndsbetalte.

I dag har det flyttet inn to hyggelige, brazilianske jenter på rommet vårt. De erstattet da det svinet av en brite som bodde her da vi kom, hvilket vi er meget fornøyd med. Rommet så nemlig ut som et bomba flickahem, da vi ankom. Nå er det bedre! Og vi reder atter en gang.

Takk og farvel
Fra Hippieville, Byron Bay

Ninella og Cillella

Solnedgangen i Noosa. Fin kveldstur paa en av vaare siste dager i Noosa.

Her ser dere Nina og vaar selverklaerte storebror Nick. Han var vaar kollega paa hostelet i Noosa og tok godt vare paa oss. Nick, we miss you!

Vi vet aa kjoere pilot paa konsert (og ja, Nina har noe i leppa... muhihihi..)

Cilla koser seg med en mango frappe.