Cilla og Nina paa eventyr!

La oss starte med våre siste dager Down Under.

Da det gikk mot avskjed hva Airlie angikk grep Nina (med litt mere penger i pungen enn undertegnede) sjansen og slang seg på et par utflukter.
Visste dere, kjære venner at sanden på Whitehaven beach er så fin at den i sin tid ble brukt i Hubble-teleskopet? Ikke det? Det visste ikke vi heller, før Nina tok turen og opplevde herligheten på nært hold. En opplevelse som kun ble toppet av hennes snorkleeventyr på Great Barrier Reef. Det var krystallklart vann, fisker i alle regnbuens farger og diverse møter med dittil ukjente medlemmer av livet i havet.
Hendelsen har siden blitt referert til som den beste i hennes liv. Og som førstehånds vitne må jeg si at øynene hennes glitrer hver gang hun forteller om sin dag på Great Barrier Reef.

1.mai gikk turen til Sydney. D.v.s. det var planen. Uventede hindrer inntredde imidlertid. Da vi etter en passe chill busstur ankom flyplassen i Airlie (ca på størrelse med den minste ICA-butikken i Dal’n), fikk vi den ubekveme beskjeden at flyet var innstilt. Etter noen lange timer fikk vi endelig beskjed om planen for natten. Samtlige passasjerer skulle bli fraktet til Laguna Keys, et resort ikke langt derifra. MAN OH MAN, som vi jubla da vi forsto hva vi var på vei til. Resortet eller LUKSUSresortet, om du vil, viste seg å gå over ufattelig mange mål, bestå av perfekte små leiligheter og ha en servicevillig stab klare til tjeneste. Vi ble innlosjert med en hyggelig sweitser og en ålreit (dog noe hissig på (sitat) the fuckings nazist (sitat slutt) ), eldre, australsk herremann.
Natten ble tilbrakt i en vakkert oppredd dobbeltseng med de hviteste laken vi noen gang har sett, storskjerm ved fotenden og puter myke som mors favn. Forruten de allerede nevnte fasilitetene var baderommet et paradis. Skinnende blankt fra topp til gulv. For å si det sånn: Det var første gang på fem måneder at Nincill dusjet uten flippflopps.

Etter en deilig natts søvn, dog noe kort, gikk turen tilbake til ICA (flyplassen) og vi kunne endelig stige på vingene som skulle bringe oss tilbake til vårt utgangspunkt: Sydney.
Vel fremme i Australias egentlige hovedstad (det kan seff diskuteres, men vi bare nevner e’) følte vi at ringen var sluttet. Trygt tilbake der Australia-eventyret begynte for fem måneder siden, opplevde vi både gjensynsglede og en heller pussig følelse. Til tider ble vi faktisk overmannet av en følelse av at månedene imellom aldri hadde eksistert.
Den villfarelsen gikk imidlertid over idet vi satte oss på flyet for å se ”resten” av verden. Etter et kjapt møte med vår gamle reisekamerat Jonas (som tilbringer glade dager i en av Sydneys forstader som baker), pakket vi sekkene og satte kursen for New Zealand.

Det ble tre hyggelige (dog noe kalde) dager i Auckland. Fattige som lus var vi. Men vårt møte med to danske drenger (Benjamin og Christopher) kastet kjapt lys over tilværelsen. De forbarmet seg uten betenkeligheter over oss og tok oss med i dyrehagen og på kino, spanderte pizza og popcorn og var dessuten noe man sjelden ser i dagens samfunn: Perfekte gentlemen. Vi er dem evig takknemlig. Snillere gutter har vi sjelden sett, for ikke å si: aldri.
Fra Auckland gikk turen til Fiji, eller paradis om du vil. Etter en litt kjip start med ankomst på feil hostel (lett å misforstå...), kom vi oss etterhvert til Bounty Appartments, lokalisert i den Fijianske hovedstaden Nadi. Der ble vi en natt, før et humpete kjøretøy looset oss gjennom første etappe for å ankomme det virkelige paradiset, nemlig Robinson Crusoe-island. Etter en kjapp båttur var vi fremme og ble hilst hjertelig velkommen med gitarspill og sang av øy-crewet. Gjennom dagene videre skulle vi komme til å bli godt kjent med sistnevnte, en herlig gjeng lekne, danseglade, talentfulle, hjertegode fijianere. Våre dager på Fiji ble tilbrakt lesende/skuende i beach-hammockene, rundt nydelig dekket bord med fersk fisk og andre herligheter, som tilskuere til diverse danse- fireshow, som deltagere i Hvordan-lage-smykker-av-kokkosnøttskall-kurs, lekende med øy-crewet, i samtale med andre reisende eller med snorkel og maske ute på havets dyp. Det ble noen glade, primitive dager (med bøttedusj og pumpevask) på vår lille øde øy, som sånn for opplysningens skyld kan krysses på to minutter og rundes på 20.
Etter fire dager som øy-beboere var det atter en gang tid for reise.
Vårt mål: Rarotonga, den største av Cook Islands-øyene. På flyplassen ble vi møtt av øyas velkomstkomite: En smørblid, innskrumpet krok med ukulele og trommemaskin. Vi følte oss straks velkomne!
Så her sitter vi da i skrivende stund. Det er kveld 16.mai. Slenger her på noen tidsopplysninger da denne bloggen dessverre ikke vil bli lagt ut før vi er vel fremme i hva vi drister oss til å kalle hakket mer utviklede strøk, mer konkret: Los Angeles. Her på Rarotonga er det nemlig relativt enkle kår. Prisene på det som er, er dessuten skyhøye.
Så det blir altså enkle dager. Vi tusler langs strendene, bader, snorkler, koser med katten Marmalade eller tusler bort til ”butikken” et par hundre meter nedi gata her. Der finner vi det aller nødvendigste.
Marmalade er forresten blitt vår nye beste venn. Han er en liten, tynn, sprelsk katt med nydelig orange-stripet pels. Han spretter veggimellom og er alltid klar for litt kos. Det forståes vel uten å nevne at savnet av våre egne puser der hjemme i det fjerne nord begynner å bli vel påtrengende. Så Marmalades selskap er mer enn velkomment. Mjau.

Tidsmessig ligger vi tolv timer etter gamlelandet, så mens dere i dette øyeblikk tusler gatelangs med flagg og faner, har vi ennå nasjonaldagen i vente. Den skal feires på rettmessig vis i morgen den dag med grillparty her på hostelet. Ben (en annen beboer) har sverget på nakenbading til ære for vårt land...

På tampen vil vi bare få med at vi lever drømmen. Dere vet de postkortene med bilde av hvite strender og azurblått hav. Forestill dere våre brune fjes midt i bildet og dere har vår realitet. Strendene er hvite og havet er akkurat så blått. Det er nydelig. Vi observerer det hele fra hver vår hengekøye og priser oss lykkelig for hver dag som går forbi uten at vi får en kokkosnøtt i hode. De faller nemlig som snøfnuggene gjør der hjemme.

Over og ut fra Ninen og Cillen.
Det har vært et fantatsisk eventyr. Nå gleder vi oss til noen siste krumspring i englenes by før turen går HJEM HJEM HJEM. Ja, vi gleder oss, vi kan’ke legge skjul på det.
Finn frem ballongene, leverposteien/knorr salatdressingen og en god favn, for nå er vi tute meg alldeles snart i farta mot nordlige trakter.

Nina & Cilla

Fredag 6. april satte vi oss på bussen i Surfers Paradise. Lenge etterpå (bussen var meget forsinket) ankom vi Brissy for en natts byliv. På rommet vi ble tildelt på Brisbane Backpackers møtte vi noen spreke irer som barberte hverandre på hodet og bød på påskeegg og øl.
Etter ca fem timers søvn hev vi pikkpakket på ryggen og fortsatte ferden. Bussen til flyplassen gikk 05.40 og vi hev oss på i siste liten, til et morgengretten sjåførs store ærgelse. Altså vel er vi både trøtte og sene, men humøret beholder vi da! Som regel..
En kort tur i luften senere var vi fremme i Rockhampton. Tre ganger tre Yihaa! for Rockhampton, som er viden kjent for sine kuer og okser, både de på beitet og de på tallerkenen.
Rocky viste seg å være et sted fult av overraskelser. Foruten at vi straks møtte en gammel (ca 65) venn fra Coffs Harbour (Sean, som rett som det er snakker om at han ikke har hatt sex på 20 år..), ble vi kjapt invitert med på Rodeo-show av en klåfigret bestyrer, en homofil lærerstudent og en festlig New Zealander.
Og bare sånn for å bygge opp under myten om at hele New Zealands befolkning var involvert i produksjonen av Ringenes Herre- filmene: Vår nye venn jobbet i rekvisitt-avdelingen.

”When in Rome...”, tenkte vi og hev oss med på Rodeo-show samme kveld.
Showet viste seg å være rett så interessant. Først satt vi gapende og glodde fascinert på disse tøffe gutta som hoppet rundt foran noen veldig store og veldig skumle okser. Vi var meget imponerte.
Dog etter å ha studert denne høyst merkelige formen for underholdning for massene en stund, kom vi frem til at egentlig var det bare juks. Fakta er følgende:
Når oksen først slippes ut av buret, har mannen som sitter overskrevs på den et tau som han strammer rundt magen dens. Det er dette strammede tauet som gjør oksen så sint, hviket igjen får ham til å bykse rundt. Når mannen da før eller senere faller av, slippes tauet og oksen lunter tilnærmet glad og fornøyd (i alle fall rolig) tilbake til buret sitt.
Dette kunne nesten vi gjort! tenkte vi og følte oss litt snytt. Situasjonen tok seg imidlertid opp da vår nye bekjente Auwel bestemte seg for å forsøke å komme med i showet, vår andre nye bekjente Percy viste seg å være en hyggelig samtalepartner og showet dessuten rundet av med talentkonkurranse for alle cowboybarna. Det ble både dans og vitser. Og vi klappet begeistret fra sidelinjen. Kvelden endte med en liten tur på en lokal bar, før Nincill og Percy praiet en taxi hjem. Taxisjåføren hadde en gang i tiden vært i Norge og vi lyttet smilende mens han fortalte om våre vakre ”Fjårderr”.

Neste dag var det tid for å utforske hva Rocky ellers hadde å by på. Krokodillefarmen ble raskt eskludert fra dagsplanen da vi så prisen på inngangsbilletten. Zoo’en var derimot gratis og planen var klar. Vi slo oss sammen med Percy og fikk låne de to syklene som fantes på hostelet. Det ideelle hadde selvfølgelig vært en sykkel til hver, men vi holdt koken. Med Cilla som passasjer på Ninas sykkel tråkka Nina og Percy ivei. Noen lårmuskeler senere for Ninas del og rompesmerter for Cillas del ankom vi Rockhamptons dyrepark/botaniske hage. Der traff vi søte koalaer, sinna dingoer, en deprimert sjimpanse og en menneskevond fugl på størrelse med en fullvoksen brunbjørn.
En interessant dag, med andre ord!

Samme kveld var det nok en gang tid for å pakke, for grytidlig neste morgen gikk bussen vår til Mackay. Fra sitnevnte må vi innrømme at vi ikke har stort å berette, bortsett fra at vi slett ikke trivdes der. Stedet var tyst som i graven (bortsett fra en og annen hillbillie), det fantes ikke lamper på hostelet vi bodde på og etter en tur på en lokal kafe og et ublidt møte med en porsjon Vegies, måtte Nina innfinne seg med å holde toaletten med selskap et par timer.

To dager og to netter senere gikk turen enda videre med destinasjon Airlie Beach. Vi var begge glad for å kunne legge Mackay bak oss og ventet spent på å komme frem til Airlie.
Vel fremme ble vi plukket opp av vårt nye bosteds pickup-bus og vi øynet raskt hostelet i det fjerne. Alt så bra ut inntil vi krysset terskelen til hytten vi ble tildelt. Vi var begge farlig nær å felle en tåre da vi så hvordan det så ut. Det var møkk, det var mugg, det var fuktighet, vi tror det var sopp og det så definitivt helt forferdelig jævlig ut. Det var dessuten myntautomat på veggene for dusj og aircondition. Her betaler man $27 natten for å bo i et høl som ikke ligner grisen, også skal de jammen ha ekstra penger for dusjing og luft..
Mens vi diskuterte hvordan vi i det hele tatt skulle holde ut en eneste natt, ringte vi rundt og forsøkte å få husly annet steds. På Koala-hostelet inne i sentrum fikk vi napp, og etter en ubekvem natt i The Bushvillage, for vi avgårde til Koala uten å se oss tilbake.

I skrivende stund bor vi forøvrig på enda et nytt hostel, nemlig YHA. Vi har god erfaring med YHA-hostelene kysten igjennom, og her er intet unntak. Siden vi skal være såpass lenge her i Airlie, krever vi litt comfort. Og med comfort mener vi:
En passelig beksjeden mengde møkk, null mugg og skadedyr er slett ikke godtatt.
Hipp Hurra for YHA!

Dagene her i Airlie tilbringes ofte ved den lokale lagunen. Hjemme i Norge ville nok denne såkalte lagunen gått under betegnelsen ”Utendørs badebasseng”, men her kalles den altså lagune. Strandliv er intet alternativ her så langt nord i landet. Grunnet voldsomme mengder dødelige jellyfish er det forbudt å bade i havet. Med de Fijianske strendene i sikte kan vi godta slikt og trives godt ved Airlies lagune-basseng.
Hver kveld klokken 9.15pm tropper vi opp og vasker hostelets kjøkken gullende rent. For dette får vi halvert prisen på accommodationen. Hvilket er pokker så godt (for ikke å snakke om livsviktig) nytt for budsjettet.
Ellers går kveldene ofte med til kortspill og hvitvin på vår beskjedne balkong.

På torsdag var det som kjent 19. april. Hvilket i det gyldne år 1985 var en stor dag. Ja, det var dagen da et lite vidunder kom til!
I går, 22 år senere var dagen en gylden anledning for feiring.
Bursdagbarnet ble vekt av sin reisekompanjong med gaver, partyhatter og vannmellom med levende lys. Dagen ble tilbrakt i solen og samme kveld pyntet vi oss riktig så fint og la ivei til en lokal restaurant. Jammen, skulle dere ikke sett oss der vi satt og sikla over maten. Makan til herremåltid har vi ikke sett eller smakt på noe som kjennes ut som et lite århundre.
Objektivt sett var måltidet ikke særlig flott på den noe shabby restauranten, men for to slitne backpackere med billig pasta helt inn i drømmene, var kjøttet, salaten, pommes fritesen og sausen en uvirkelig drøm.
Vi slafset i oss rubbel og bit, for så å slepe oss hjem for å kolapse på hver vår seng.
Til de som lurer på hvordan Cillas dag forløp:
Jeg hadde en kjempefin bursdag =) Nina løp rundt og styrte og ordnet så alt skulle være bra på dagen min. Det ble en nydelig dag med gaver, lys, solskinn, god mat og drikke.
At alderen sniker seg innpå som en tiger på jakt, prøver jeg å ikke fokusere på, og lar dermed rynkekremen stå i butikkhylla en liten stund til.

På tampen må vi få med at vi lever for tiden under en liten krise her. Ninas mac (altså dataen) har bestemt seg for å gjøre slutt på sitt ett og et halvt år lange liv og tar dermed alle Ninas bilder med seg i graven. Den har ganske enkelt sluttet å fungere. Hvilket betyr at Nina mangler et viktig ledd i sin behandling av bilder og dessuten at svært mange kunstverk går i toaletten. Det er nå alltids faren med å legge sin lit til elektrisk utstyr. Men pokker til lei uflaks.

Vår venn Mike kom nå forbi her og ville gjerne være med på bloggeleken:

Mike says hello to Norway

Det var det for denne gang, kjære lesere.
Vi håper som vanlig at dere der hjemme har det bra, at dere nyter våren og at dere ikke dør av savn (etter oss, altså, muihihi).

Nok en gang, med hånden heist til avskjed:

Nina og Cilla

Ps: Vi ønsker spesielt god bedring til Mommen.
ds

Kjeks og vin på balkongen.

Nina fotograferer solnedgangen

Cilla filosoferer over livet

Et trøtt men lykkelig bursdagsbarn

Det fantastiske bursdagsmåltidet!

Solnedgang i Airlie

Madre x 2 på The Beach Hotel

The Lighthouse

Som regel skinner solen, men noen ganger kommer det en storm forbi..

Ekte byron style

Gjengen på The Beach Hotel

Denne karen møtte Nina og Mike paa vei hjem fra byen en fuktig aften. Lite visste de da, om at frosker blir blinde av blitz..

Etter bortimot to uker i Byron Bay pakket vi sakene våre og satte oss på bussen. Som nevnt i forrige innlegg var den opprinnelige planen å bli Wwoofere på en gård like utenfor Byron. Den planen gikk imidlertid i toaletten da vi fikk noen mer eller mindre urovekkende fakta servert av våre venner. Faktaene omhandlet bonden vi ifølge planen skulle bo hos og jobbe for.
For å gjøre en lang historie kort: Vi kokte sammen en historie om at Nina dessverre hadde pådratt seg en lei halsbetennelse og at vi ikke kunne komme og jobbe for ham.
Noen dager senere heiste vi hånden til en siste avskjed og forlot vårt kjære Byron Bay (mest sannsynlig) for all evighet. Dette var da etter at vi uheldigvis støtte på bonden på butikken og Nina gjorde seg fortjent til en Oscar for sin opptreden som sjukling.

Halvannen time (kort reise for en gangs skyld) senere ankom vi Surfers Paradise og vårt nye hjem Trekkers Backpackers. Der traff vi en ufin betjening og en haleløs katt. Dette kombinert med en mystisk lukt og generelt ekle lokaler/rom, resulterte i en telefon til Sleeping Inn Backpackers, hvor vi bor i skrivende stund.
Her lever vi i gangavstand til stranden og Wollies (Vorta) under ålreite forhold og trives rett så godt. Vi velger ganske enkelt å overse den fete rotta som sniker rundt på kjøkkenet her og leter etter mat...
Dagene går med på stranden, i byen eller med å planlegge resten av reisen. Vi har nå faktisk, endelig planen klar for resten av turen.
Den låter som følger:
Vi forlater Surfers Paradise fredag 6.april. Etter en natts stopover i Brisbane tar flyet oss til Rockhampton, hvor vi blir i to-tre dager. Nye to-tre dager blir så tilbrakt i McKay, før bussen tar oss videre til Airlie Beach hvor vi akter å tilbringe resten av vår tid Down Under (hvilket blir sånn ca to-tre uker. My God, tiden fyr!). 1. mai flyr vi nedover kysten igjen og ender nok en gang opp i Sydney, hvor flyet til New Zealand venter oss 5.mai.

Her, som overalt ellers i Australia, lever vi gode, avslappede dager. Likevel må det nevnes at vi har hatt våre dramatiske stunder i det siste.
Av pussigheter på gaten kan vi nevne forbipasseringer av alt fra horer, strippere og transvestitter til kjente band som Wolfmother(!!!!).
Av pussigheter krydret med akutt fare kan vi berette om varselen om en mulig Tsunami 2 som kom her om dagen (vi misset en hel dag på stranda pga den, for å si det sånn..).
Av pussigheter med flaks kan vi nevne at det i bølgene i Coffs Harbour (hvor vi som kjent plasket rundt med surfebrett noen uker tilbake) for øyeblikket er strengt bade-forbud da en to meter lang, sulten hai er blitt observert.
Dette i tillegg til rotta på kjøkkenet, flaggermus store som ørner, Cillas betente finger, kakkerlakkene som ser ut til å bli stadig flere overalt og vår konstante fiende: Mr. Penge Mangel, gjør at vi rett som det er tenker med glede på tiden som minsker frem mot hjemreise.
Men først skal vi se mer av verden! Og akkurat det gleder vi oss ekstrasuperfantastisk til!

Ønsker dere alle en god påske, og håper spesielt våre kjære foreldre trives på sine ferier, henholdvis på Gran Canaria og på fottur i Frankrike/Spania.

Kyss, klapp og klem fra Nin og Cill

Surfers Paradise er en mix av by og strandliv

Torsdag ettermiddag pakket vi pikkpakket vårt og satte oss på bussen til Byron Bay sammen med vår vaske-kollega Mike (surferen fra Canada). Etter to uker i Coffs Harbour lå savnet over oss. Og savnet kombinert med det faktum at diverse venner satte kursen hit, etterlot oss med et enkelt valg: Det ble hippieheaven for annen gang.

Ja, du leste riktig, vi begynner faktisk å få noen venner her. Backpacker-tilværelsen består mye av meet-and-greet-and-bye-bye-the-next-day, men noen har vi likevel greid å holde kontakten med. Hvilket har ført til noen sabla koselige stunder på dette vakre stedet.
Strendene tar fortsatt pusten fra oss (Cilla er villig til å overse det faktum at hun nesten snublet over en dau måke), stemningen er fortsatt ubetalelig avslappet og favoritthangoutene våre, surfebutikkene, cafeen Whynot, Taco-sjappa på hjørnet, Balcony (en café med de mykeste sofaene i verden) og The Beach Hotel, varmer ennå våre hjerter.
Mike, Amanda, Jörg, Christoph, Chensa og diverse nykommere holder oss med selskap.
Og vi trives!
Til tross for følgende:

I dag hadde vi en festlig gjeng på besøk på rommet vårt (som vi deler med tyske Melanie og australske Natalie). Det var Nina som først så et av de små krypdyrene og slo alarm. Beistene ble nokså raskt identifisert som såkalte ”Bedbugs”. De er små, de er brunsvarte, de er mange, de stikker i kløende tre-rad-mønster og de liker å gjemme seg i sømmene på madrassen. Og da Nina hadde tilkalt forsterkninger i form av den offisielle Bedbugs-dreperen her på hostelet, kunne han, etter en kjapp inspeksjon, informere om at madrassen i Cillas seng var det verste (altså i forhold til antall beist) tilfellet han hadde sett noensinne.
Resten av ettermiddagen ble fylt med festlige aktiviteter som å skifte på alle sengene (etter først å ha lagt ned flunkende nye madrasser), vaske alle klærne våre på høy temperatur og tromle de etterpå, spraye ned alle krypene vi kunne finne langs vegger og golv og lete etter stikk på samtlige kroppsdeler.
Overraskende nok kunne vi imidlertid ikke finne noen stikk. Hostelets offisielle Bedbugs-dreper mente vi måtte ha spesielt godt blod, som klarte å stå imot etterdønningene av en slik krypinvasjon. Hahhaha, sa vi og skrøt av våre vikinggener.
Og da det kom en (smellheit, syns Nina) hollender forbi og viste oss armene sine som var fulle av stikk, bresket vi oss litt til.
Da spetakkelet var over for denne gang, tuslet vi en tur i Byrons gater i het ettermiddagsluft og sprengte budsjettet med å kjøpe en milkshake hver.
Litt skal man jo få trøste seg med når man har blitt invadert.

Trivsel og spetakkel til tross, vi tenker som vanlig fremover. Vi planlegger å forlate Byron om ikke så alt for mange dager og prøver hardt å skaffe oss plass som WWOOFere. En WWOOFer er en som jobber for gratis bosted (og noen ganger også kosthold) i landlige omgivelser. Jörg og Christoph har jobbet som nøtteplukkere på en gård ikke langt fra Byron en ukes tid og har anbefalt det varmt for oss.
Vi venter på telefon om at plassen er vår. Ellers må vi finne på noe annet lurt!

10 interessante fakta relatert til reisen vår

1. Surfing gir oss mer blåmerker enn en overrumpling en sen natt på Karl Johan.
2. Negler og hår (alle steder) vokser tre ganger så fort her nede, som hjemme.
3. Totalt ukjente japanesere syns det er stas å ta bilde av seg selv med oss i midten.
4. Nina smakte på Australias nasjonal-pålegg Vegemite og annonserte at det er det verste hun har smakt.
5. Alle reisende Canadiere går med flagg på sekken, da de er livredde for å bli tatt for å være (det forhatte folkeslag) amerikanere.
6. Når vi tenker på heimen, ser vi alt for oss i sommer-omgivelser.
7. En presentering av Cillas navn uten at Cilla Black blir nevnt har ennå ikke forekommet.
8. Vi er nå så vant til å gå med flippflopps at når vi en sjelden gang tar på vanlige sko, får vi akutt fot-klaustrofobi.
9. De fleste hostelene vi besøker er mer møkkete enn C-internatet på Romerike (hvilket sier sitt..).
10. Australia er større enn Europa i størrelse, og inneholder 20 millioner innbyggere (Tyskland alene har 82 millioner).

Savn, kjærlighet, solskinn og frihet

fra Nina og Cilla

Nina og surferen Mike

Cilla og en av roomiene våre fra Coffs: franskcanadiske Karine

Oss to igjen

ps: Sjekk ut nye bilder paa innlegg "Bilder fra Coffs Harbour"