Cilla og Nina paa eventyr!

Fredag 6. april satte vi oss på bussen i Surfers Paradise. Lenge etterpå (bussen var meget forsinket) ankom vi Brissy for en natts byliv. På rommet vi ble tildelt på Brisbane Backpackers møtte vi noen spreke irer som barberte hverandre på hodet og bød på påskeegg og øl.
Etter ca fem timers søvn hev vi pikkpakket på ryggen og fortsatte ferden. Bussen til flyplassen gikk 05.40 og vi hev oss på i siste liten, til et morgengretten sjåførs store ærgelse. Altså vel er vi både trøtte og sene, men humøret beholder vi da! Som regel..
En kort tur i luften senere var vi fremme i Rockhampton. Tre ganger tre Yihaa! for Rockhampton, som er viden kjent for sine kuer og okser, både de på beitet og de på tallerkenen.
Rocky viste seg å være et sted fult av overraskelser. Foruten at vi straks møtte en gammel (ca 65) venn fra Coffs Harbour (Sean, som rett som det er snakker om at han ikke har hatt sex på 20 år..), ble vi kjapt invitert med på Rodeo-show av en klåfigret bestyrer, en homofil lærerstudent og en festlig New Zealander.
Og bare sånn for å bygge opp under myten om at hele New Zealands befolkning var involvert i produksjonen av Ringenes Herre- filmene: Vår nye venn jobbet i rekvisitt-avdelingen.

”When in Rome...”, tenkte vi og hev oss med på Rodeo-show samme kveld.
Showet viste seg å være rett så interessant. Først satt vi gapende og glodde fascinert på disse tøffe gutta som hoppet rundt foran noen veldig store og veldig skumle okser. Vi var meget imponerte.
Dog etter å ha studert denne høyst merkelige formen for underholdning for massene en stund, kom vi frem til at egentlig var det bare juks. Fakta er følgende:
Når oksen først slippes ut av buret, har mannen som sitter overskrevs på den et tau som han strammer rundt magen dens. Det er dette strammede tauet som gjør oksen så sint, hviket igjen får ham til å bykse rundt. Når mannen da før eller senere faller av, slippes tauet og oksen lunter tilnærmet glad og fornøyd (i alle fall rolig) tilbake til buret sitt.
Dette kunne nesten vi gjort! tenkte vi og følte oss litt snytt. Situasjonen tok seg imidlertid opp da vår nye bekjente Auwel bestemte seg for å forsøke å komme med i showet, vår andre nye bekjente Percy viste seg å være en hyggelig samtalepartner og showet dessuten rundet av med talentkonkurranse for alle cowboybarna. Det ble både dans og vitser. Og vi klappet begeistret fra sidelinjen. Kvelden endte med en liten tur på en lokal bar, før Nincill og Percy praiet en taxi hjem. Taxisjåføren hadde en gang i tiden vært i Norge og vi lyttet smilende mens han fortalte om våre vakre ”Fjårderr”.

Neste dag var det tid for å utforske hva Rocky ellers hadde å by på. Krokodillefarmen ble raskt eskludert fra dagsplanen da vi så prisen på inngangsbilletten. Zoo’en var derimot gratis og planen var klar. Vi slo oss sammen med Percy og fikk låne de to syklene som fantes på hostelet. Det ideelle hadde selvfølgelig vært en sykkel til hver, men vi holdt koken. Med Cilla som passasjer på Ninas sykkel tråkka Nina og Percy ivei. Noen lårmuskeler senere for Ninas del og rompesmerter for Cillas del ankom vi Rockhamptons dyrepark/botaniske hage. Der traff vi søte koalaer, sinna dingoer, en deprimert sjimpanse og en menneskevond fugl på størrelse med en fullvoksen brunbjørn.
En interessant dag, med andre ord!

Samme kveld var det nok en gang tid for å pakke, for grytidlig neste morgen gikk bussen vår til Mackay. Fra sitnevnte må vi innrømme at vi ikke har stort å berette, bortsett fra at vi slett ikke trivdes der. Stedet var tyst som i graven (bortsett fra en og annen hillbillie), det fantes ikke lamper på hostelet vi bodde på og etter en tur på en lokal kafe og et ublidt møte med en porsjon Vegies, måtte Nina innfinne seg med å holde toaletten med selskap et par timer.

To dager og to netter senere gikk turen enda videre med destinasjon Airlie Beach. Vi var begge glad for å kunne legge Mackay bak oss og ventet spent på å komme frem til Airlie.
Vel fremme ble vi plukket opp av vårt nye bosteds pickup-bus og vi øynet raskt hostelet i det fjerne. Alt så bra ut inntil vi krysset terskelen til hytten vi ble tildelt. Vi var begge farlig nær å felle en tåre da vi så hvordan det så ut. Det var møkk, det var mugg, det var fuktighet, vi tror det var sopp og det så definitivt helt forferdelig jævlig ut. Det var dessuten myntautomat på veggene for dusj og aircondition. Her betaler man $27 natten for å bo i et høl som ikke ligner grisen, også skal de jammen ha ekstra penger for dusjing og luft..
Mens vi diskuterte hvordan vi i det hele tatt skulle holde ut en eneste natt, ringte vi rundt og forsøkte å få husly annet steds. På Koala-hostelet inne i sentrum fikk vi napp, og etter en ubekvem natt i The Bushvillage, for vi avgårde til Koala uten å se oss tilbake.

I skrivende stund bor vi forøvrig på enda et nytt hostel, nemlig YHA. Vi har god erfaring med YHA-hostelene kysten igjennom, og her er intet unntak. Siden vi skal være såpass lenge her i Airlie, krever vi litt comfort. Og med comfort mener vi:
En passelig beksjeden mengde møkk, null mugg og skadedyr er slett ikke godtatt.
Hipp Hurra for YHA!

Dagene her i Airlie tilbringes ofte ved den lokale lagunen. Hjemme i Norge ville nok denne såkalte lagunen gått under betegnelsen ”Utendørs badebasseng”, men her kalles den altså lagune. Strandliv er intet alternativ her så langt nord i landet. Grunnet voldsomme mengder dødelige jellyfish er det forbudt å bade i havet. Med de Fijianske strendene i sikte kan vi godta slikt og trives godt ved Airlies lagune-basseng.
Hver kveld klokken 9.15pm tropper vi opp og vasker hostelets kjøkken gullende rent. For dette får vi halvert prisen på accommodationen. Hvilket er pokker så godt (for ikke å snakke om livsviktig) nytt for budsjettet.
Ellers går kveldene ofte med til kortspill og hvitvin på vår beskjedne balkong.

På torsdag var det som kjent 19. april. Hvilket i det gyldne år 1985 var en stor dag. Ja, det var dagen da et lite vidunder kom til!
I går, 22 år senere var dagen en gylden anledning for feiring.
Bursdagbarnet ble vekt av sin reisekompanjong med gaver, partyhatter og vannmellom med levende lys. Dagen ble tilbrakt i solen og samme kveld pyntet vi oss riktig så fint og la ivei til en lokal restaurant. Jammen, skulle dere ikke sett oss der vi satt og sikla over maten. Makan til herremåltid har vi ikke sett eller smakt på noe som kjennes ut som et lite århundre.
Objektivt sett var måltidet ikke særlig flott på den noe shabby restauranten, men for to slitne backpackere med billig pasta helt inn i drømmene, var kjøttet, salaten, pommes fritesen og sausen en uvirkelig drøm.
Vi slafset i oss rubbel og bit, for så å slepe oss hjem for å kolapse på hver vår seng.
Til de som lurer på hvordan Cillas dag forløp:
Jeg hadde en kjempefin bursdag =) Nina løp rundt og styrte og ordnet så alt skulle være bra på dagen min. Det ble en nydelig dag med gaver, lys, solskinn, god mat og drikke.
At alderen sniker seg innpå som en tiger på jakt, prøver jeg å ikke fokusere på, og lar dermed rynkekremen stå i butikkhylla en liten stund til.

På tampen må vi få med at vi lever for tiden under en liten krise her. Ninas mac (altså dataen) har bestemt seg for å gjøre slutt på sitt ett og et halvt år lange liv og tar dermed alle Ninas bilder med seg i graven. Den har ganske enkelt sluttet å fungere. Hvilket betyr at Nina mangler et viktig ledd i sin behandling av bilder og dessuten at svært mange kunstverk går i toaletten. Det er nå alltids faren med å legge sin lit til elektrisk utstyr. Men pokker til lei uflaks.

Vår venn Mike kom nå forbi her og ville gjerne være med på bloggeleken:

Mike says hello to Norway

Det var det for denne gang, kjære lesere.
Vi håper som vanlig at dere der hjemme har det bra, at dere nyter våren og at dere ikke dør av savn (etter oss, altså, muihihi).

Nok en gang, med hånden heist til avskjed:

Nina og Cilla

Ps: Vi ønsker spesielt god bedring til Mommen.
ds

Kjeks og vin på balkongen.

Nina fotograferer solnedgangen

Cilla filosoferer over livet

Et trøtt men lykkelig bursdagsbarn

Det fantastiske bursdagsmåltidet!

Solnedgang i Airlie

Madre x 2 på The Beach Hotel

The Lighthouse

Som regel skinner solen, men noen ganger kommer det en storm forbi..

Ekte byron style

Gjengen på The Beach Hotel

Denne karen møtte Nina og Mike paa vei hjem fra byen en fuktig aften. Lite visste de da, om at frosker blir blinde av blitz..

Etter bortimot to uker i Byron Bay pakket vi sakene våre og satte oss på bussen. Som nevnt i forrige innlegg var den opprinnelige planen å bli Wwoofere på en gård like utenfor Byron. Den planen gikk imidlertid i toaletten da vi fikk noen mer eller mindre urovekkende fakta servert av våre venner. Faktaene omhandlet bonden vi ifølge planen skulle bo hos og jobbe for.
For å gjøre en lang historie kort: Vi kokte sammen en historie om at Nina dessverre hadde pådratt seg en lei halsbetennelse og at vi ikke kunne komme og jobbe for ham.
Noen dager senere heiste vi hånden til en siste avskjed og forlot vårt kjære Byron Bay (mest sannsynlig) for all evighet. Dette var da etter at vi uheldigvis støtte på bonden på butikken og Nina gjorde seg fortjent til en Oscar for sin opptreden som sjukling.

Halvannen time (kort reise for en gangs skyld) senere ankom vi Surfers Paradise og vårt nye hjem Trekkers Backpackers. Der traff vi en ufin betjening og en haleløs katt. Dette kombinert med en mystisk lukt og generelt ekle lokaler/rom, resulterte i en telefon til Sleeping Inn Backpackers, hvor vi bor i skrivende stund.
Her lever vi i gangavstand til stranden og Wollies (Vorta) under ålreite forhold og trives rett så godt. Vi velger ganske enkelt å overse den fete rotta som sniker rundt på kjøkkenet her og leter etter mat...
Dagene går med på stranden, i byen eller med å planlegge resten av reisen. Vi har nå faktisk, endelig planen klar for resten av turen.
Den låter som følger:
Vi forlater Surfers Paradise fredag 6.april. Etter en natts stopover i Brisbane tar flyet oss til Rockhampton, hvor vi blir i to-tre dager. Nye to-tre dager blir så tilbrakt i McKay, før bussen tar oss videre til Airlie Beach hvor vi akter å tilbringe resten av vår tid Down Under (hvilket blir sånn ca to-tre uker. My God, tiden fyr!). 1. mai flyr vi nedover kysten igjen og ender nok en gang opp i Sydney, hvor flyet til New Zealand venter oss 5.mai.

Her, som overalt ellers i Australia, lever vi gode, avslappede dager. Likevel må det nevnes at vi har hatt våre dramatiske stunder i det siste.
Av pussigheter på gaten kan vi nevne forbipasseringer av alt fra horer, strippere og transvestitter til kjente band som Wolfmother(!!!!).
Av pussigheter krydret med akutt fare kan vi berette om varselen om en mulig Tsunami 2 som kom her om dagen (vi misset en hel dag på stranda pga den, for å si det sånn..).
Av pussigheter med flaks kan vi nevne at det i bølgene i Coffs Harbour (hvor vi som kjent plasket rundt med surfebrett noen uker tilbake) for øyeblikket er strengt bade-forbud da en to meter lang, sulten hai er blitt observert.
Dette i tillegg til rotta på kjøkkenet, flaggermus store som ørner, Cillas betente finger, kakkerlakkene som ser ut til å bli stadig flere overalt og vår konstante fiende: Mr. Penge Mangel, gjør at vi rett som det er tenker med glede på tiden som minsker frem mot hjemreise.
Men først skal vi se mer av verden! Og akkurat det gleder vi oss ekstrasuperfantastisk til!

Ønsker dere alle en god påske, og håper spesielt våre kjære foreldre trives på sine ferier, henholdvis på Gran Canaria og på fottur i Frankrike/Spania.

Kyss, klapp og klem fra Nin og Cill

Surfers Paradise er en mix av by og strandliv