Cilla og Nina paa eventyr!

Torsdag ettermiddag pakket vi pikkpakket vårt og satte oss på bussen til Byron Bay sammen med vår vaske-kollega Mike (surferen fra Canada). Etter to uker i Coffs Harbour lå savnet over oss. Og savnet kombinert med det faktum at diverse venner satte kursen hit, etterlot oss med et enkelt valg: Det ble hippieheaven for annen gang.

Ja, du leste riktig, vi begynner faktisk å få noen venner her. Backpacker-tilværelsen består mye av meet-and-greet-and-bye-bye-the-next-day, men noen har vi likevel greid å holde kontakten med. Hvilket har ført til noen sabla koselige stunder på dette vakre stedet.
Strendene tar fortsatt pusten fra oss (Cilla er villig til å overse det faktum at hun nesten snublet over en dau måke), stemningen er fortsatt ubetalelig avslappet og favoritthangoutene våre, surfebutikkene, cafeen Whynot, Taco-sjappa på hjørnet, Balcony (en café med de mykeste sofaene i verden) og The Beach Hotel, varmer ennå våre hjerter.
Mike, Amanda, Jörg, Christoph, Chensa og diverse nykommere holder oss med selskap.
Og vi trives!
Til tross for følgende:

I dag hadde vi en festlig gjeng på besøk på rommet vårt (som vi deler med tyske Melanie og australske Natalie). Det var Nina som først så et av de små krypdyrene og slo alarm. Beistene ble nokså raskt identifisert som såkalte ”Bedbugs”. De er små, de er brunsvarte, de er mange, de stikker i kløende tre-rad-mønster og de liker å gjemme seg i sømmene på madrassen. Og da Nina hadde tilkalt forsterkninger i form av den offisielle Bedbugs-dreperen her på hostelet, kunne han, etter en kjapp inspeksjon, informere om at madrassen i Cillas seng var det verste (altså i forhold til antall beist) tilfellet han hadde sett noensinne.
Resten av ettermiddagen ble fylt med festlige aktiviteter som å skifte på alle sengene (etter først å ha lagt ned flunkende nye madrasser), vaske alle klærne våre på høy temperatur og tromle de etterpå, spraye ned alle krypene vi kunne finne langs vegger og golv og lete etter stikk på samtlige kroppsdeler.
Overraskende nok kunne vi imidlertid ikke finne noen stikk. Hostelets offisielle Bedbugs-dreper mente vi måtte ha spesielt godt blod, som klarte å stå imot etterdønningene av en slik krypinvasjon. Hahhaha, sa vi og skrøt av våre vikinggener.
Og da det kom en (smellheit, syns Nina) hollender forbi og viste oss armene sine som var fulle av stikk, bresket vi oss litt til.
Da spetakkelet var over for denne gang, tuslet vi en tur i Byrons gater i het ettermiddagsluft og sprengte budsjettet med å kjøpe en milkshake hver.
Litt skal man jo få trøste seg med når man har blitt invadert.

Trivsel og spetakkel til tross, vi tenker som vanlig fremover. Vi planlegger å forlate Byron om ikke så alt for mange dager og prøver hardt å skaffe oss plass som WWOOFere. En WWOOFer er en som jobber for gratis bosted (og noen ganger også kosthold) i landlige omgivelser. Jörg og Christoph har jobbet som nøtteplukkere på en gård ikke langt fra Byron en ukes tid og har anbefalt det varmt for oss.
Vi venter på telefon om at plassen er vår. Ellers må vi finne på noe annet lurt!

10 interessante fakta relatert til reisen vår

1. Surfing gir oss mer blåmerker enn en overrumpling en sen natt på Karl Johan.
2. Negler og hår (alle steder) vokser tre ganger så fort her nede, som hjemme.
3. Totalt ukjente japanesere syns det er stas å ta bilde av seg selv med oss i midten.
4. Nina smakte på Australias nasjonal-pålegg Vegemite og annonserte at det er det verste hun har smakt.
5. Alle reisende Canadiere går med flagg på sekken, da de er livredde for å bli tatt for å være (det forhatte folkeslag) amerikanere.
6. Når vi tenker på heimen, ser vi alt for oss i sommer-omgivelser.
7. En presentering av Cillas navn uten at Cilla Black blir nevnt har ennå ikke forekommet.
8. Vi er nå så vant til å gå med flippflopps at når vi en sjelden gang tar på vanlige sko, får vi akutt fot-klaustrofobi.
9. De fleste hostelene vi besøker er mer møkkete enn C-internatet på Romerike (hvilket sier sitt..).
10. Australia er større enn Europa i størrelse, og inneholder 20 millioner innbyggere (Tyskland alene har 82 millioner).

Savn, kjærlighet, solskinn og frihet

fra Nina og Cilla

Nina og surferen Mike

Cilla og en av roomiene våre fra Coffs: franskcanadiske Karine

Oss to igjen

ps: Sjekk ut nye bilder paa innlegg "Bilder fra Coffs Harbour"

Nina surfer!

Cilla og Nina surfer

En fin dag

En vakker dag tok vi en tur til Pet Porpoise Pool. Der ble Nina kjent med en søt sel..

...og Cilla med et par nusselige delfiner

Etter nesten tre hele uker i Byron Bay satte vi oss på en buss og fartet nedover kysten til neste Backpacker-sted. Coffs Harbour er navnet og vi har alt vært her i halvannen uke. Tiden lar som vanlig ikke vente på seg.
Hver dag starter vi med en to timers vaskerunde av hostelets resepsjon, trapper, tv-rom, oppholdsrom, vinduer, bad x 2, gang og gjesterom. Vi vasker for free accommodation, det vil si: Vi bor her gratis. Vaskingen synes innimellom noe slitsom, særlig da vi må opp tidlig hver morgen. Men som regel går det lett og vi nyter å ha resten av dagen fri og mindre presset økonomi-situasjon.
Vår nye venn Mike har tatt på seg å lære oss å surfe mens vi er her. Bølgene her er tredobbelt så store som de som var i Noosa, så det er ingen lett oppgave. Men vi har det fantastisk moro mens vi prøver så godt vi kan. Vi har nå begge hatt suksess i det å stå oppreist på brettet og ”ride the wave”. Bølgene er virkelig høye som trær, så dere ville nok vært bra stolte hadde dere sett oss
Ellers skjer det ikke spesielt mye her i Coffs. Stedet er ganske så lite og veldig anonymt. Vi holder oss stort sett på hostelets eiendom (ved det lekre bassenget) eller på stranden 200 m bortover veien her, da det ikke er stort mer å ta seg til. Sosiale behov dekker vi ved å henge med de andre som jobber her (Mike, Heiko, Amanda, Hayley, Jörg, Christoph). De fleste andre som kommer hit blir bare en natt. Coffs Harbour er tydeligvis mer et sted man reiser igjennom, enn noe annet.

Det som imidlertid er meget positivt er at hostelet her er flunkende nytt og kjempefint. Hvilket selvfølgelig også bidrar til at det å vaske det går lett. Vi tenker med gru på hvordan det hadde vært å ha tilsvarende jobb på noen av de andre hostelene vi har vært innom, hvor møkk og mugg, kakkerlakker og gud vet hva har vært skvisa inn både her og der.
Likevel må vi satse beinhardt på å jobbe for free accommodation resten av vårt opphold her i Australia. De tre siste ukene blir det kun reising fra land til land. Og man trenger ikke sette seg i Einstein-modus for å fatte at det kan bli svære utgifter under slik farting.

I skrivende stund har vi lagt hjernene i bløt for å finne ut hvor turen går videre. På onsdag har vi vasket her i to uker, og på torsdag planlegger vi å stikker herifra. Våre mer opplagte fans (blogglesere) har kanskje merket seg at vi nå er på vei sydover (fra Noosa til Brisbane til Byron til Coffs). Hold på hatten, vi har nemlig bestemt oss for å snu!
Etter at vi ankom Coffs har vi merket en endring i været/temperaturen. Det går mot høst her i Australia, og tempen kan nå minne mer om norsk sommer enn hva vi har blitt skjemt bort med hittil. Fakta forteller at været blir kaldere og kaldere (d.v.s. minimum 20+) jo lenger syd du kommer, så vi rømmer opp igjen.
Dessuten: Vi må innrømme at vi savner Byron og vår rommie Chensa. So, Byron it is! Iallefall for to-tre dagers stopover før vi setter kursen for Surfers Paradise. Slik lyder planen.
Vi drar på torsdag.

Dikt om livet i Australia

Vi sitter her i sommersolen
og kjøler oss ned med en dipp i poolen
Varmen fra oven får huden til å ryke
Stadig ser vi tiden fyke
av sted mot mai og kjente trakter
Rett etter hurra hurra og nasjonale drakter
kommer vi hjem til alle dere
som vi alltid savner, stadig mere
Men ennå er vi her i solen og varmen
lyttende, søkende i reiselarmen
Vi har det så godt når vi er to
som i dette nydelige landet får bo
Vi nyter alt til siste trekk
til den dag vi må pakke vår sekk
og finne pass og flybillett
for å endelig komme hjem, lykkelig og inntrykksmett

Kyss og klem

B. Hørthe og W. Ackermann

ps

Vil vi gjerne benytte anledningen til å komme med en advarsel til våre jevngamle lesere.
Det later til at når vi nå er kommet over i tjueårene er vi putselig klarerte som verdige sjekkeobjekter for enkelte 60-åringer.
Cilla skvatt skrekkelig da den hyggelige eldre herremannen plutselig snakket om date og lurte på om hun kunne jive...
-Pappaen min kan karate, sa jeg og løp.

ds

Her har vi det skoy med tre tyske venner:
Heiko, Jörg og Christoph