Cilla og Nina paa eventyr!

Tradisjonen tro var det Cillus Popillus som sto for den feberhete tilstanden. Men etter fem mummiinspirerte dager i sengen, akter vi ikke dvele mer ved det. Frisk igjen, tjohei.
Det er aften i Byron Bay, og deres kjære barn/barnebarn/venner/naboer/bekjente (altså vi altså) har vært ute og feiret med en sterk en. Beach Hotel heter vårt lokale yndlingshangout. Der er musikken live og folket variert. Lokaliseringen er dessuten nær, så vi tilbringer mer enn gjerne vår tid til gyngende rytmer at The Beach Hotel. Dog Nina som regel velger å ikke gynge med. Hun er jo da som kjent ingen danseløve.

Av begivenheter den siste uken går det mye i madrassmønster-skildringer fra Cillas side. Heldigvis har Nina levd et hakket rikere liv. Hun har tilbrakt dagene med våre nye venner Chensa og Kathleen. De har festet på staden og laxa n’ på stranda på dagtid.
Den siste uken har vi dessuten hatt besøk av vår venn Nick fra Melbourne. Han er ikke egentlig fra Melbourne, da engelsk blod fyller årene hans. Men han har gjort som så mange andre og valgt seg til et studieår her i Australia. Vi stiftet bekjentskap med ham i Noosa, og ble glad da han ville ta turen og kose seg i Hippieville en ukes tid med oss.
Som sagt så gjort, og mye moro ble det.
Før krampa (eller febern om du vil) tok Cilla, rakk alle tre en dagsutflukt til et vel beryktet sted ved navn Nimbin. Med ”vel” menes da ”rikelig” og ikke ”bra”. Nimbin er et lite høl et par timers humpete vei herifra. Dit drar man kort og godt for å kjøpe seg Weed, eller Gress som det heter der hjemme. Weed i ren form, Weed i kakeform, Weed i hakket form, Weed i overflod! En spasertur langs hovedgaten i Nimbin gir deg den surrealistiske opplevelsen av horder av små, fete kjerringer som hvisker ”cookies, cookies, cookies” idet du passerer. Sentrum er bygd opp av barer og butikker med navn som Weed Bar og Hemp Market. Hører du imidlertid ordet ”TAXI” er det fare i annenmarsj. Da skal man droppe hva enn man holder på med og ligge lavt. Dette siste var direkte ordre fra vår vennlige, Cannabis-diggende guide. Han var ingen fremmed når det kom til rus generelt og fant det for godt å slå både en og to vitser underveis om sitt liv som ivrig rusende.
Bortsett fra det alvorlige rus-presset i Nimbins gater bestod turen av en stopp ved et fantastisk Waterfall. Det var 100 meter rett ned, og for de av oss som er velsignet med en smule høydeskrekk, sved det godt i magen. Forøvrig var det nok en fantatsisk gave fra naturen. Australia er så spekket av sistnevnte at vi blir rent bortskjemt.
Vi rundet av dagen med en liten skogsutflukt til huset til en hippievenn av vår hippieguide. Det var en rønne liggende langt fra det meste og de fleste, omgitt av frodig skog og ville planter. Rundt omkring i skogen hadde mannen pyntet opp med avrevende dukkehoder, gamle tv’er, naken kvinne-statuer og mye mer. Han serverte vannmelon og Macadamian-nuts og de som tidligere hadde slått til in the Weed-Street, benyttet anledningen til å fyre opp. Det var en mildt sagt pussig dag.

Hostelet vi bor på er ganske crappy, med en betjening som fortjener årets surhetsstempel og Den gyldne Ræva Service-medaljen. Men bortsett fra det stortrives vi her i Byron Bay. Som beskrevet sist er det et fantastisk mangfold ute i gatene, som vi setter stor pris på. Går du imidlertid den andre veien (ut fra hostelet altså), passerer gårdsplassen og kaver deg gjennom noe buskas til du finner en lysning, kommer du til stranden.
Og med dere som vårt vitne: Når du kommer deg gjennom bushen og ramler ut på andre siden, synet som møter deg er så spektaulært nydelig at både gisping og blunking forekommer for sikkert. Et steinkast fra hvor jeg sitter og skriver dette finnes det strand, strand, strand så langt øyet kan se. Azurblått vann strekker seg mil på mil utover og går i ett med himmelen et sted langt der fremme. Det er et syn for Guder. Og Gud Nina og Gud Cilla nyter det i fulle drag. Etter noen dager med vær av tvilsom karakter er solen atter en gang med oss, og (bare så dere vet det) vi begynner å bli pokker så brune.

Det som veier opp for hostelets crappy betjening er våre herlige romkammerater. Spesielt Chensa fra England har vunnet våre hjerter. Hun er en 18 år gammel jente som er ute i verden helt på egenhånd. Vi tilbringer dagene og kveldene sammen, på stranden, på utflukt til Vorta, på The Beach Hotel, på kino eller på rommet vårt her på hostelet. Noen kvelder samles vi i store gjenger på stranden og ser på Fire-show og har det utsøkt herlig. Det er Sommer med stor S. Det er Trivsel med stor T. Det er Utrolig med stor U. Og vi skulle så inderlig gjerne ha vist alle dere der hjemme alt dette vakre for våre føtter.
Takk Gud for Canon! Når vi kommer hjem blir det bildeshow for alle penga. Gled dere =)
Spesielt nydelig (både på film og ikke minst in real life) var soloppgangen vi bevitnet i sekstiden her en morgen, oppe ved lystårnet, stasjonert på Australias østligste punkt.

Trivsel til tross, vi har våre øyeblikk fylt med savn. Noen ganger går det i mennesker, andre ganger går det i mat.

En 10-punkts savneliste:

1. Familie, venner og puser.
2. Ultragrovt brød med leverpostei og brelett (Nina)
3. Knorr salat-dressing på pose (Cilla)
4. Toalett innenfor en viss standard
5. Å høre på høy selvvalgt musikk
6. Velfungerende sted å tilberede mat
7. Salt lakris
8. Mammas eggebiter (Nina)
9. Dusj med trofast varmvannsbeholdning og trykk
10. (Når sykdommen rammer) Mammas hånd på min feberhete panne (Cilla)

Kyss og klem

Nin og Cill

Sunrise Byron.

Her er oss og roomies´ene vaare Chensa (venstre) og Kathleen (hoeyre), paa favoritt hangout´en vaar The Beachy.

Fire show, moro!

Vi er inne i vår femte aften i Byron Bay. Men la oss begynne med begynnelsen på vår ferd.
Torsdag var altså dagen for avreise fra Noosa, stedet vi har tilbrakt de siste syv ukene av våre liv. Etter en to timers lang busstur ankom vi Brisbane. Etter innsjekking på hostelet (og et par døden-nær-opplevelser under tyngden av baggasjen vår), dro vi på byinspeksjon. I mangel på et bedre forslag startet vi med å innta lunsch på McDonaldsen vi hadde oppdaget på Transitsenteret på vei inn i byen. Der møtte vi syv uteliggere og tre fylliker, og bestemte oss kjapt for å stikke av. Det viste seg imidlertid at Brisbane som helhet hovedsaklig besto av møkk og trafikk. Vi konstaterte at det var en by uten sjel. Da Cilla i tillegg så en dø due nedskviset i asfalten og måtte stå i taxi-kø i tre kvarter for å rømme fra det traumatiske synet, var inntrykket jevnt over bedritent.
Tilværelsen så hakket lysere ut for Nina som raskt fant seg en Billabong-butikk å saumfare. Der inne stiftet vi bekjentskap med en fresh australier, som lurte på om vi ikke savnet snus.
Norge er altså beryktet for dette kreftfremkallende svineriet de selger på boks.. Interessant.

Samme kveld slengte vi $1-måltidet vårt i panna, også kjent som Pancake-mix, og inntok måltidet på hostelets uteområde. Der traff vi tilfeldigvis på to amerikanere vi ved en tidligere anledning hadde blitt kjent med i Noosaville. De introduserte oss for sine venner, og det hyggelige samværet var et faktum. Noen vinglass senere tok Nina en bytur, mens Cilla så seg fornøyd med opplevelser for dagen og tok med seg ”Vindens skygge” (Ja, jeg leser den en gang til jeg!) og fant sengen.

Dagen etter slengte vi oss selv og (de satans tunge) sekkene våre på bussen til BB, Byron Bay. Det var numererte plasser og vi ble uheldig nok plassert ved siden av en herremann som med milene mot BB skulle sørge for en av de skumleste opplevelsene vi har hatt hittil på turen. Mannen var veldig full og veldig agressiv. Han fordrev tiden med å banne høyt (så høyt at det forstyrret oss, men ikke så høyt at det forstyrret sjåføren som ville ført til bortvisning), bokse i setet foran seg, stirre fiendtlig på oss og tylle i seg noe fra en flaske ”godt” kamuflert i en brun bottleshop-pose. Smirnoff, etter korken å dømme. På armen hadde mannen tattovert en naken kvinne med sprikende ben og blottet kjønn, med et kvinnenavn og R.I.P. (Rest in peace) over. Forøvrig så han ut som om han trengte en dusj og et par liter såpe.
Det hele endte med at vi spurte sjåføren om vi fikk bytte plass.
Stakkars mann. Vi håper noen hjelper ham, tar hånd om livet hans og redder ham fra den skjebnen han er havnet i.

Vel fremme i Byron Bay fant vi hostelet vårt, Middle Reef Beach House. Der ble vi et par netter, før vi skiftet hostel til Backpackers Inn, hvor vi i skrivende stund befinner oss.
BB kan best beskrives med følgende ord: Hippier, party, mangfold og relaxed stemning.
Den stadig pågående festingen er vi ikke så fornøyd med. Det blir litt vel mye. Og vi har vel igrunn konstatert at vi begynner å komme oss etter den pubertale (les: mest festkåte) fasen av våre liv.
Ellers stortrives vi blant hippiene (ikke den typen som i sin tid skapte begrepet, men snarere vår tids versjon: Dreadlocks for alle penga) og i den avslappende atmosfæren.Gatene er fulle av organisk mat-cafeer, Fotografer din aura-boder, Massasje-rom og diverse spenstige butikker.
Planen fremover er (som vanlig) å prøve å finne arbeid. Vi holdt et øyeblikk på å bli flyers-girls på gaten, men fant i siste sekund ut at de ikke betaler med penger for jobben, men derimot med turer. Hva pokker? tenkte vi og rømte bula.
Vi er da ute etter cash, flybillettene er tross alt forhåndsbetalte.

I dag har det flyttet inn to hyggelige, brazilianske jenter på rommet vårt. De erstattet da det svinet av en brite som bodde her da vi kom, hvilket vi er meget fornøyd med. Rommet så nemlig ut som et bomba flickahem, da vi ankom. Nå er det bedre! Og vi reder atter en gang.

Takk og farvel
Fra Hippieville, Byron Bay

Ninella og Cillella

Solnedgangen i Noosa. Fin kveldstur paa en av vaare siste dager i Noosa.

Her ser dere Nina og vaar selverklaerte storebror Nick. Han var vaar kollega paa hostelet i Noosa og tok godt vare paa oss. Nick, we miss you!

Vi vet aa kjoere pilot paa konsert (og ja, Nina har noe i leppa... muhihihi..)

Cilla koser seg med en mango frappe.

Temperaturen måler gode 32 grader og vi svetter oss gjennom livet. Dette blir, som overskriften forteller, siste rapport fra Noosa, da vi endelig har bestemt oss for å forlate dette herlige stedet. Herlig er vel og bra, men mr Rastløshet er også med i sekken. Dessuten har nå sjefens datter Brittany vendt tilbake fra sin Bali-ferie og krevd tilbake sine timer i resepsjonen. Med andre ord: Vi må finne våre lønningskonvolutter et annet sted.
Konklusjon: Vi setter oss på Premier-bussen til Byron Bay på torsdag, med en natts opphold i Brisbane på veien.
Skal bli godt å pakke sekken og seile mot nye eventyr.
Vi sliter nemlig litt med følelsen av å bli forlatt. Vi stifter stadig nye bekjentskaper med diverse, og ender alltid opp med å si farvel raskere enn vi liker. Slik er nå engang backpackerlivet. Men vi er likevel lei av å alltid henge savnende igjen bak. Vi vil reise videre vi også.
Så da blir det sånn! Vi har luften under vingene og tannbørsten (og seffern alt det andre vi anser som viktig) i sekken.

Så over til en artig (?) beretning. Artig for noen kanskje.
Artig for Cilla? Neppe.
In the name of making money, kastet lille Cill seg på en mulighet forrige uke. En hyggelig dame ved navn Robin ringte hostelets resepsjon og søkte plukkere, nærmere bestemt Drue-plukkere.
Robin og mannen hennes eier et Winery (sted som dyrker druer og lager vin av de) som ligger en halvtimes busstur herifra. Jeg fikk beskjed om å gå på bussen fra William Street (som er den gaten vi bor i) klokken seks om morgenen og reise til Eumundi, hvor Robin skulle plukke meg opp. Som fortalt, så gjort.
Nedlesset med solkrem sto jeg trøtt og jævlig på Eumundi holdeplass 06.25 tirsdag morgen og så en shabby pick-up komme mot meg. Robin viste seg å være en snill, hvithåret dame med ben (druestilker?) i nesen. Hun kjørte meg opp på en topp og viste meg familiens stolthet: Eumundi Winery. Der oppe ble jeg presentert for mine medplukkere: Liz og John, et hyggelig vennepar fra bondesiden av Australia. Det var flere plukkere der, men disse to skulle være mine nærmeste medarbeidere.
Halvannen time senere trodde jeg alvorlig talt min siste time var kommet.
Til forveksling fra de sedvanlige 32 gradene vi vanligvis har, hadde tempen denne dagen bestemt seg for å krype tre opp, og lå på 35 grader, og i ettertid har jeg dette fantastisk komiske, tragiske bildet av meg selv i åkeren.
Med svetten silende, druesaft over hele meg, klippern i hånda, insekter krypende frem fra Gud vet hvor og et hav av tårer (fordi all svetten gjorde at solkremen fant veien til øynene mine og mishandlet de brutalt), sto jeg der i åkern. Og selv om jeg (alvorlig talt!) trodde jeg skulle stryke med, må jeg berette at jeg var fylt av pur lykke og frihetsfølelse. Det var noe med back-to-nature-følelsen og den søte drueduften i lufta som gjorde eksistensen fullkommen på magisk vis.

Fult så lykkelig var jeg ikke dagen etter, da jeg våknet opp med dundrende hodepine og, ble det bekreftet etter en tur til legen, 39 i feber.
Dommen lød: Halsbetennelse, og jeg ble sendt hjem med en ukes antibiotikakur. Intet nytt under solen der. Antibiotikaen er min venn!

Hva surfing angår er vi blitt meget drevne.
Haha, bare tulla. Vi suger. Men vi prøver!
Her på hostelet har alle gjestene mulighet til å låne surfebrett gratis. En kjapp busstur med Courtesybussen og vi ankommer stranda.
Å surfe er utrolig gøy. Vi padler rundt og venter på den riktige bølgen. Når den endelig kommer bakfra, løfter deg opp og lar deg fly avgårde, er det en fantastisk følelse. Vi har til dags dato ennå ikke klart å reise oss helt opp på brettet, men vi jobber med saken med friskt mot. Og forøvrig tumler vi rundt i bølgene og ler oss ihjel.
Vi venter med spenning på den dagen vi klarer å ri en bølge på aussie-vis! Så får vi heller se bort ifra brennmanetene som har det med å angripe. De er mange, de er blå av farve og de gjør at det svir som bare pokker. Heldigvis står de snille lifeguardene klare med is og støtte.

I morgen har vi vært ute i verden i to måneder Fire igjen!

Vi savner dere alle sammen. Tilogmed snøen og vinteren savner vi litt i ny og ne.
Men bare litt!

Hilsen og sollys fra

Nina og Cilla

Gratulerer med dagen til min herlige Marte som blir hele 22 i dag !