Siste rapport fra Noosa

Temperaturen måler gode 32 grader og vi svetter oss gjennom livet. Dette blir, som overskriften forteller, siste rapport fra Noosa, da vi endelig har bestemt oss for å forlate dette herlige stedet. Herlig er vel og bra, men mr Rastløshet er også med i sekken. Dessuten har nå sjefens datter Brittany vendt tilbake fra sin Bali-ferie og krevd tilbake sine timer i resepsjonen. Med andre ord: Vi må finne våre lønningskonvolutter et annet sted.
Konklusjon: Vi setter oss på Premier-bussen til Byron Bay på torsdag, med en natts opphold i Brisbane på veien.
Skal bli godt å pakke sekken og seile mot nye eventyr.
Vi sliter nemlig litt med følelsen av å bli forlatt. Vi stifter stadig nye bekjentskaper med diverse, og ender alltid opp med å si farvel raskere enn vi liker. Slik er nå engang backpackerlivet. Men vi er likevel lei av å alltid henge savnende igjen bak. Vi vil reise videre vi også.
Så da blir det sånn! Vi har luften under vingene og tannbørsten (og seffern alt det andre vi anser som viktig) i sekken.

Så over til en artig (?) beretning. Artig for noen kanskje.
Artig for Cilla? Neppe.
In the name of making money, kastet lille Cill seg på en mulighet forrige uke. En hyggelig dame ved navn Robin ringte hostelets resepsjon og søkte plukkere, nærmere bestemt Drue-plukkere.
Robin og mannen hennes eier et Winery (sted som dyrker druer og lager vin av de) som ligger en halvtimes busstur herifra. Jeg fikk beskjed om å gå på bussen fra William Street (som er den gaten vi bor i) klokken seks om morgenen og reise til Eumundi, hvor Robin skulle plukke meg opp. Som fortalt, så gjort.
Nedlesset med solkrem sto jeg trøtt og jævlig på Eumundi holdeplass 06.25 tirsdag morgen og så en shabby pick-up komme mot meg. Robin viste seg å være en snill, hvithåret dame med ben (druestilker?) i nesen. Hun kjørte meg opp på en topp og viste meg familiens stolthet: Eumundi Winery. Der oppe ble jeg presentert for mine medplukkere: Liz og John, et hyggelig vennepar fra bondesiden av Australia. Det var flere plukkere der, men disse to skulle være mine nærmeste medarbeidere.
Halvannen time senere trodde jeg alvorlig talt min siste time var kommet.
Til forveksling fra de sedvanlige 32 gradene vi vanligvis har, hadde tempen denne dagen bestemt seg for å krype tre opp, og lå på 35 grader, og i ettertid har jeg dette fantastisk komiske, tragiske bildet av meg selv i åkeren.
Med svetten silende, druesaft over hele meg, klippern i hånda, insekter krypende frem fra Gud vet hvor og et hav av tårer (fordi all svetten gjorde at solkremen fant veien til øynene mine og mishandlet de brutalt), sto jeg der i åkern. Og selv om jeg (alvorlig talt!) trodde jeg skulle stryke med, må jeg berette at jeg var fylt av pur lykke og frihetsfølelse. Det var noe med back-to-nature-følelsen og den søte drueduften i lufta som gjorde eksistensen fullkommen på magisk vis.

Fult så lykkelig var jeg ikke dagen etter, da jeg våknet opp med dundrende hodepine og, ble det bekreftet etter en tur til legen, 39 i feber.
Dommen lød: Halsbetennelse, og jeg ble sendt hjem med en ukes antibiotikakur. Intet nytt under solen der. Antibiotikaen er min venn!

Hva surfing angår er vi blitt meget drevne.
Haha, bare tulla. Vi suger. Men vi prøver!
Her på hostelet har alle gjestene mulighet til å låne surfebrett gratis. En kjapp busstur med Courtesybussen og vi ankommer stranda.
Å surfe er utrolig gøy. Vi padler rundt og venter på den riktige bølgen. Når den endelig kommer bakfra, løfter deg opp og lar deg fly avgårde, er det en fantastisk følelse. Vi har til dags dato ennå ikke klart å reise oss helt opp på brettet, men vi jobber med saken med friskt mot. Og forøvrig tumler vi rundt i bølgene og ler oss ihjel.
Vi venter med spenning på den dagen vi klarer å ri en bølge på aussie-vis! Så får vi heller se bort ifra brennmanetene som har det med å angripe. De er mange, de er blå av farve og de gjør at det svir som bare pokker. Heldigvis står de snille lifeguardene klare med is og støtte.

I morgen har vi vært ute i verden i to måneder Fire igjen!

Vi savner dere alle sammen. Tilogmed snøen og vinteren savner vi litt i ny og ne.
Men bare litt!

Hilsen og sollys fra

Nina og Cilla

Gratulerer med dagen til min herlige Marte som blir hele 22 i dag !