Noosa har tatt bosted et sted langt der inne

Vi har plassert oss nede ved elvebredden. Som selskap har vi en pensjonist som er ute for å prøve fiskelykken. Hver centimeter av kroppene våre er omhyggelig smurt med 30+, da solen som vanlig følger oss. Sistnevnte fungerer som et slags tema for stedet. Foruten at den tilsynelatende alltid skinner der oppe, tilogmed når regnet styrter ned og enhver stakkar blir våt til skinnet, finnes den i alt vi ser. De små husene her langs elveområdet ligger alle badet i lyset, liksom på hellig vis. Barna som løper skrattende forbi, fremviser alle en glød lik den du kun kan få ved å bygge sandslott under solen time etter time. Vannflaskene ved vår side er fylt til randen, delvis med vann og delvis med alt lyset som lekent spiller over vannflaten og strømmer opp, opp mot korken og ut. Selv i den gamle fiskeren har solen tatt bosted. Han smiler varmt til oss, spør om vi er søstre og ber oss holde sammen. Godheten kan ikke være annet enn et barn av alt dette lyset.
Det eneste som skiller oss fra vannet, er morkent tre, formet som en brygge. Under oss slår vannet sakte mot steinene. Bølgene følger en jevn rytme, innimellom avbrutt av et temposkifte da en eller annen båt putrer forbi. Noen barn leker på en brygge lenger bort. De hiver kroppene ut i vannet og hyler henrykt da de igjen når overflaten. Den svært så tette varmen får oss til å lure på om vi ikke snart skal gjøre det samme.
-Se! sier en av oss og peker. Den andre følger retningen og ser horder av fisk svømme i vannet under oss. De er små, flate, runde, dekket av et sebralignende mønster, svart og hvit.

Siden er det kveld. Før mørkets frembrudd har vi passet på å flytte oss de få meterne vi må gjennom, før vi er hjemme. Til tross for klokkens stadige fremtog er varmen ennå svært så nær, så vi lar døren og vinduet stå åpne. Ute på sofaen i stuen sover en mann. Vi kjenner ham ikke, men han smiler alltid til oss. Alle smiler her.
Ved vasken finnes et vindu. Under tannpussen kikker vi ut og opp. Månen lyser mot oss, og minner oss om tiden som går. Det er ikke engang samme måne dere der hjemme ser, slik går tiden. Dere ser heller ikke palmene eller hører suset i vinden.
Godt vi alle kan oppleve ting gjennom hverandre.
Se denne verden gjennom oss. Kjenn sollyset gjennom ordene våre. Føl menneskenes varme av hendelsene vi beskriver.
Vit om vår glede da dere leser dette.