Cilla og Nina paa eventyr!

La oss starte med våre siste dager Down Under.

Da det gikk mot avskjed hva Airlie angikk grep Nina (med litt mere penger i pungen enn undertegnede) sjansen og slang seg på et par utflukter.
Visste dere, kjære venner at sanden på Whitehaven beach er så fin at den i sin tid ble brukt i Hubble-teleskopet? Ikke det? Det visste ikke vi heller, før Nina tok turen og opplevde herligheten på nært hold. En opplevelse som kun ble toppet av hennes snorkleeventyr på Great Barrier Reef. Det var krystallklart vann, fisker i alle regnbuens farger og diverse møter med dittil ukjente medlemmer av livet i havet.
Hendelsen har siden blitt referert til som den beste i hennes liv. Og som førstehånds vitne må jeg si at øynene hennes glitrer hver gang hun forteller om sin dag på Great Barrier Reef.

1.mai gikk turen til Sydney. D.v.s. det var planen. Uventede hindrer inntredde imidlertid. Da vi etter en passe chill busstur ankom flyplassen i Airlie (ca på størrelse med den minste ICA-butikken i Dal’n), fikk vi den ubekveme beskjeden at flyet var innstilt. Etter noen lange timer fikk vi endelig beskjed om planen for natten. Samtlige passasjerer skulle bli fraktet til Laguna Keys, et resort ikke langt derifra. MAN OH MAN, som vi jubla da vi forsto hva vi var på vei til. Resortet eller LUKSUSresortet, om du vil, viste seg å gå over ufattelig mange mål, bestå av perfekte små leiligheter og ha en servicevillig stab klare til tjeneste. Vi ble innlosjert med en hyggelig sweitser og en ålreit (dog noe hissig på (sitat) the fuckings nazist (sitat slutt) ), eldre, australsk herremann.
Natten ble tilbrakt i en vakkert oppredd dobbeltseng med de hviteste laken vi noen gang har sett, storskjerm ved fotenden og puter myke som mors favn. Forruten de allerede nevnte fasilitetene var baderommet et paradis. Skinnende blankt fra topp til gulv. For å si det sånn: Det var første gang på fem måneder at Nincill dusjet uten flippflopps.

Etter en deilig natts søvn, dog noe kort, gikk turen tilbake til ICA (flyplassen) og vi kunne endelig stige på vingene som skulle bringe oss tilbake til vårt utgangspunkt: Sydney.
Vel fremme i Australias egentlige hovedstad (det kan seff diskuteres, men vi bare nevner e’) følte vi at ringen var sluttet. Trygt tilbake der Australia-eventyret begynte for fem måneder siden, opplevde vi både gjensynsglede og en heller pussig følelse. Til tider ble vi faktisk overmannet av en følelse av at månedene imellom aldri hadde eksistert.
Den villfarelsen gikk imidlertid over idet vi satte oss på flyet for å se ”resten” av verden. Etter et kjapt møte med vår gamle reisekamerat Jonas (som tilbringer glade dager i en av Sydneys forstader som baker), pakket vi sekkene og satte kursen for New Zealand.

Det ble tre hyggelige (dog noe kalde) dager i Auckland. Fattige som lus var vi. Men vårt møte med to danske drenger (Benjamin og Christopher) kastet kjapt lys over tilværelsen. De forbarmet seg uten betenkeligheter over oss og tok oss med i dyrehagen og på kino, spanderte pizza og popcorn og var dessuten noe man sjelden ser i dagens samfunn: Perfekte gentlemen. Vi er dem evig takknemlig. Snillere gutter har vi sjelden sett, for ikke å si: aldri.
Fra Auckland gikk turen til Fiji, eller paradis om du vil. Etter en litt kjip start med ankomst på feil hostel (lett å misforstå...), kom vi oss etterhvert til Bounty Appartments, lokalisert i den Fijianske hovedstaden Nadi. Der ble vi en natt, før et humpete kjøretøy looset oss gjennom første etappe for å ankomme det virkelige paradiset, nemlig Robinson Crusoe-island. Etter en kjapp båttur var vi fremme og ble hilst hjertelig velkommen med gitarspill og sang av øy-crewet. Gjennom dagene videre skulle vi komme til å bli godt kjent med sistnevnte, en herlig gjeng lekne, danseglade, talentfulle, hjertegode fijianere. Våre dager på Fiji ble tilbrakt lesende/skuende i beach-hammockene, rundt nydelig dekket bord med fersk fisk og andre herligheter, som tilskuere til diverse danse- fireshow, som deltagere i Hvordan-lage-smykker-av-kokkosnøttskall-kurs, lekende med øy-crewet, i samtale med andre reisende eller med snorkel og maske ute på havets dyp. Det ble noen glade, primitive dager (med bøttedusj og pumpevask) på vår lille øde øy, som sånn for opplysningens skyld kan krysses på to minutter og rundes på 20.
Etter fire dager som øy-beboere var det atter en gang tid for reise.
Vårt mål: Rarotonga, den største av Cook Islands-øyene. På flyplassen ble vi møtt av øyas velkomstkomite: En smørblid, innskrumpet krok med ukulele og trommemaskin. Vi følte oss straks velkomne!
Så her sitter vi da i skrivende stund. Det er kveld 16.mai. Slenger her på noen tidsopplysninger da denne bloggen dessverre ikke vil bli lagt ut før vi er vel fremme i hva vi drister oss til å kalle hakket mer utviklede strøk, mer konkret: Los Angeles. Her på Rarotonga er det nemlig relativt enkle kår. Prisene på det som er, er dessuten skyhøye.
Så det blir altså enkle dager. Vi tusler langs strendene, bader, snorkler, koser med katten Marmalade eller tusler bort til ”butikken” et par hundre meter nedi gata her. Der finner vi det aller nødvendigste.
Marmalade er forresten blitt vår nye beste venn. Han er en liten, tynn, sprelsk katt med nydelig orange-stripet pels. Han spretter veggimellom og er alltid klar for litt kos. Det forståes vel uten å nevne at savnet av våre egne puser der hjemme i det fjerne nord begynner å bli vel påtrengende. Så Marmalades selskap er mer enn velkomment. Mjau.

Tidsmessig ligger vi tolv timer etter gamlelandet, så mens dere i dette øyeblikk tusler gatelangs med flagg og faner, har vi ennå nasjonaldagen i vente. Den skal feires på rettmessig vis i morgen den dag med grillparty her på hostelet. Ben (en annen beboer) har sverget på nakenbading til ære for vårt land...

På tampen vil vi bare få med at vi lever drømmen. Dere vet de postkortene med bilde av hvite strender og azurblått hav. Forestill dere våre brune fjes midt i bildet og dere har vår realitet. Strendene er hvite og havet er akkurat så blått. Det er nydelig. Vi observerer det hele fra hver vår hengekøye og priser oss lykkelig for hver dag som går forbi uten at vi får en kokkosnøtt i hode. De faller nemlig som snøfnuggene gjør der hjemme.

Over og ut fra Ninen og Cillen.
Det har vært et fantatsisk eventyr. Nå gleder vi oss til noen siste krumspring i englenes by før turen går HJEM HJEM HJEM. Ja, vi gleder oss, vi kan’ke legge skjul på det.
Finn frem ballongene, leverposteien/knorr salatdressingen og en god favn, for nå er vi tute meg alldeles snart i farta mot nordlige trakter.

Nina & Cilla