Våre dager i Byron Bay

Tradisjonen tro var det Cillus Popillus som sto for den feberhete tilstanden. Men etter fem mummiinspirerte dager i sengen, akter vi ikke dvele mer ved det. Frisk igjen, tjohei.
Det er aften i Byron Bay, og deres kjære barn/barnebarn/venner/naboer/bekjente (altså vi altså) har vært ute og feiret med en sterk en. Beach Hotel heter vårt lokale yndlingshangout. Der er musikken live og folket variert. Lokaliseringen er dessuten nær, så vi tilbringer mer enn gjerne vår tid til gyngende rytmer at The Beach Hotel. Dog Nina som regel velger å ikke gynge med. Hun er jo da som kjent ingen danseløve.

Av begivenheter den siste uken går det mye i madrassmønster-skildringer fra Cillas side. Heldigvis har Nina levd et hakket rikere liv. Hun har tilbrakt dagene med våre nye venner Chensa og Kathleen. De har festet på staden og laxa n’ på stranda på dagtid.
Den siste uken har vi dessuten hatt besøk av vår venn Nick fra Melbourne. Han er ikke egentlig fra Melbourne, da engelsk blod fyller årene hans. Men han har gjort som så mange andre og valgt seg til et studieår her i Australia. Vi stiftet bekjentskap med ham i Noosa, og ble glad da han ville ta turen og kose seg i Hippieville en ukes tid med oss.
Som sagt så gjort, og mye moro ble det.
Før krampa (eller febern om du vil) tok Cilla, rakk alle tre en dagsutflukt til et vel beryktet sted ved navn Nimbin. Med ”vel” menes da ”rikelig” og ikke ”bra”. Nimbin er et lite høl et par timers humpete vei herifra. Dit drar man kort og godt for å kjøpe seg Weed, eller Gress som det heter der hjemme. Weed i ren form, Weed i kakeform, Weed i hakket form, Weed i overflod! En spasertur langs hovedgaten i Nimbin gir deg den surrealistiske opplevelsen av horder av små, fete kjerringer som hvisker ”cookies, cookies, cookies” idet du passerer. Sentrum er bygd opp av barer og butikker med navn som Weed Bar og Hemp Market. Hører du imidlertid ordet ”TAXI” er det fare i annenmarsj. Da skal man droppe hva enn man holder på med og ligge lavt. Dette siste var direkte ordre fra vår vennlige, Cannabis-diggende guide. Han var ingen fremmed når det kom til rus generelt og fant det for godt å slå både en og to vitser underveis om sitt liv som ivrig rusende.
Bortsett fra det alvorlige rus-presset i Nimbins gater bestod turen av en stopp ved et fantastisk Waterfall. Det var 100 meter rett ned, og for de av oss som er velsignet med en smule høydeskrekk, sved det godt i magen. Forøvrig var det nok en fantatsisk gave fra naturen. Australia er så spekket av sistnevnte at vi blir rent bortskjemt.
Vi rundet av dagen med en liten skogsutflukt til huset til en hippievenn av vår hippieguide. Det var en rønne liggende langt fra det meste og de fleste, omgitt av frodig skog og ville planter. Rundt omkring i skogen hadde mannen pyntet opp med avrevende dukkehoder, gamle tv’er, naken kvinne-statuer og mye mer. Han serverte vannmelon og Macadamian-nuts og de som tidligere hadde slått til in the Weed-Street, benyttet anledningen til å fyre opp. Det var en mildt sagt pussig dag.

Hostelet vi bor på er ganske crappy, med en betjening som fortjener årets surhetsstempel og Den gyldne Ræva Service-medaljen. Men bortsett fra det stortrives vi her i Byron Bay. Som beskrevet sist er det et fantastisk mangfold ute i gatene, som vi setter stor pris på. Går du imidlertid den andre veien (ut fra hostelet altså), passerer gårdsplassen og kaver deg gjennom noe buskas til du finner en lysning, kommer du til stranden.
Og med dere som vårt vitne: Når du kommer deg gjennom bushen og ramler ut på andre siden, synet som møter deg er så spektaulært nydelig at både gisping og blunking forekommer for sikkert. Et steinkast fra hvor jeg sitter og skriver dette finnes det strand, strand, strand så langt øyet kan se. Azurblått vann strekker seg mil på mil utover og går i ett med himmelen et sted langt der fremme. Det er et syn for Guder. Og Gud Nina og Gud Cilla nyter det i fulle drag. Etter noen dager med vær av tvilsom karakter er solen atter en gang med oss, og (bare så dere vet det) vi begynner å bli pokker så brune.

Det som veier opp for hostelets crappy betjening er våre herlige romkammerater. Spesielt Chensa fra England har vunnet våre hjerter. Hun er en 18 år gammel jente som er ute i verden helt på egenhånd. Vi tilbringer dagene og kveldene sammen, på stranden, på utflukt til Vorta, på The Beach Hotel, på kino eller på rommet vårt her på hostelet. Noen kvelder samles vi i store gjenger på stranden og ser på Fire-show og har det utsøkt herlig. Det er Sommer med stor S. Det er Trivsel med stor T. Det er Utrolig med stor U. Og vi skulle så inderlig gjerne ha vist alle dere der hjemme alt dette vakre for våre føtter.
Takk Gud for Canon! Når vi kommer hjem blir det bildeshow for alle penga. Gled dere =)
Spesielt nydelig (både på film og ikke minst in real life) var soloppgangen vi bevitnet i sekstiden her en morgen, oppe ved lystårnet, stasjonert på Australias østligste punkt.

Trivsel til tross, vi har våre øyeblikk fylt med savn. Noen ganger går det i mennesker, andre ganger går det i mat.

En 10-punkts savneliste:

1. Familie, venner og puser.
2. Ultragrovt brød med leverpostei og brelett (Nina)
3. Knorr salat-dressing på pose (Cilla)
4. Toalett innenfor en viss standard
5. Å høre på høy selvvalgt musikk
6. Velfungerende sted å tilberede mat
7. Salt lakris
8. Mammas eggebiter (Nina)
9. Dusj med trofast varmvannsbeholdning og trykk
10. (Når sykdommen rammer) Mammas hånd på min feberhete panne (Cilla)

Kyss og klem

Nin og Cill

Sunrise Byron.

Her er oss og roomies´ene vaare Chensa (venstre) og Kathleen (hoeyre), paa favoritt hangout´en vaar The Beachy.

Fire show, moro!