Byron Bay

Vi er inne i vår femte aften i Byron Bay. Men la oss begynne med begynnelsen på vår ferd.
Torsdag var altså dagen for avreise fra Noosa, stedet vi har tilbrakt de siste syv ukene av våre liv. Etter en to timers lang busstur ankom vi Brisbane. Etter innsjekking på hostelet (og et par døden-nær-opplevelser under tyngden av baggasjen vår), dro vi på byinspeksjon. I mangel på et bedre forslag startet vi med å innta lunsch på McDonaldsen vi hadde oppdaget på Transitsenteret på vei inn i byen. Der møtte vi syv uteliggere og tre fylliker, og bestemte oss kjapt for å stikke av. Det viste seg imidlertid at Brisbane som helhet hovedsaklig besto av møkk og trafikk. Vi konstaterte at det var en by uten sjel. Da Cilla i tillegg så en dø due nedskviset i asfalten og måtte stå i taxi-kø i tre kvarter for å rømme fra det traumatiske synet, var inntrykket jevnt over bedritent.
Tilværelsen så hakket lysere ut for Nina som raskt fant seg en Billabong-butikk å saumfare. Der inne stiftet vi bekjentskap med en fresh australier, som lurte på om vi ikke savnet snus.
Norge er altså beryktet for dette kreftfremkallende svineriet de selger på boks.. Interessant.

Samme kveld slengte vi $1-måltidet vårt i panna, også kjent som Pancake-mix, og inntok måltidet på hostelets uteområde. Der traff vi tilfeldigvis på to amerikanere vi ved en tidligere anledning hadde blitt kjent med i Noosaville. De introduserte oss for sine venner, og det hyggelige samværet var et faktum. Noen vinglass senere tok Nina en bytur, mens Cilla så seg fornøyd med opplevelser for dagen og tok med seg ”Vindens skygge” (Ja, jeg leser den en gang til jeg!) og fant sengen.

Dagen etter slengte vi oss selv og (de satans tunge) sekkene våre på bussen til BB, Byron Bay. Det var numererte plasser og vi ble uheldig nok plassert ved siden av en herremann som med milene mot BB skulle sørge for en av de skumleste opplevelsene vi har hatt hittil på turen. Mannen var veldig full og veldig agressiv. Han fordrev tiden med å banne høyt (så høyt at det forstyrret oss, men ikke så høyt at det forstyrret sjåføren som ville ført til bortvisning), bokse i setet foran seg, stirre fiendtlig på oss og tylle i seg noe fra en flaske ”godt” kamuflert i en brun bottleshop-pose. Smirnoff, etter korken å dømme. På armen hadde mannen tattovert en naken kvinne med sprikende ben og blottet kjønn, med et kvinnenavn og R.I.P. (Rest in peace) over. Forøvrig så han ut som om han trengte en dusj og et par liter såpe.
Det hele endte med at vi spurte sjåføren om vi fikk bytte plass.
Stakkars mann. Vi håper noen hjelper ham, tar hånd om livet hans og redder ham fra den skjebnen han er havnet i.

Vel fremme i Byron Bay fant vi hostelet vårt, Middle Reef Beach House. Der ble vi et par netter, før vi skiftet hostel til Backpackers Inn, hvor vi i skrivende stund befinner oss.
BB kan best beskrives med følgende ord: Hippier, party, mangfold og relaxed stemning.
Den stadig pågående festingen er vi ikke så fornøyd med. Det blir litt vel mye. Og vi har vel igrunn konstatert at vi begynner å komme oss etter den pubertale (les: mest festkåte) fasen av våre liv.
Ellers stortrives vi blant hippiene (ikke den typen som i sin tid skapte begrepet, men snarere vår tids versjon: Dreadlocks for alle penga) og i den avslappende atmosfæren.Gatene er fulle av organisk mat-cafeer, Fotografer din aura-boder, Massasje-rom og diverse spenstige butikker.
Planen fremover er (som vanlig) å prøve å finne arbeid. Vi holdt et øyeblikk på å bli flyers-girls på gaten, men fant i siste sekund ut at de ikke betaler med penger for jobben, men derimot med turer. Hva pokker? tenkte vi og rømte bula.
Vi er da ute etter cash, flybillettene er tross alt forhåndsbetalte.

I dag har det flyttet inn to hyggelige, brazilianske jenter på rommet vårt. De erstattet da det svinet av en brite som bodde her da vi kom, hvilket vi er meget fornøyd med. Rommet så nemlig ut som et bomba flickahem, da vi ankom. Nå er det bedre! Og vi reder atter en gang.

Takk og farvel
Fra Hippieville, Byron Bay

Ninella og Cillella